Vi er fortsatt med i Tordenbloggen, og i dag er vi i cup mot Opplysningskontoret. Stem her da vel.
torsdag 16. desember 2010
Billig øl!
Vi er fortsatt med i Tordenbloggen, og i dag er vi i cup mot Opplysningskontoret. Stem her da vel.
tirsdag 14. desember 2010
Peanøttmannen
Det bør være ganske klart nå at det ikke er noe som heter "bare en melk" etter stengetid. Denne mannen skjønte det, men syntes at "bare en pose peanøtter" skulle gå fint.
Det er rimelig vanlig at en eller annen kunde finner det for godt å tasse rundt i butikken fem-ti minutter etter stengetid på leting etter den fineste pakken lettrømme eller (gud forby) øl. Det er sånn det er, og det må man leve med.
Men en dag, etter å ha vennlig, men bestemt geleidet ut den siste etterdilteren, slått inn alle pantelappene og vasket kjøttdisken en siste gang, ringte det på varedøra.
Rart, syns jeg og låseansvarlig, ettersom det ikke bare er feil tid for varelevering, men også feil dag. Vi ignorerte det, kanskje det var noen unger. Det ringte på igjen, en skikkelig masete "det brenner!"-plinging.
Vi åpner, fortsatt forvirrede, og finner en middelaldrende mann på andre siden. Han ser veldig sint ut. Har vi glemt å gi ham vekslepenger? Har vi låst datteren hans inni fryseren ved et uhell? Nei.
Mann: Har dere peanøtter?
Jeg: Ja, men vi er stengt.
Mann: Jeg må ha peanøtter.
Jeg: Sorry, da får du dra på 7/11, vi er stengt.
Mann: Men jeg vil ha peanøtter!
Jeg: Det var leit.
Dessverre er døren åpen nok til at han kan se inn på varerommet, der det selvsagt er peanøtter.
Mann: Jeg ser peanøtter der borte!
Jeg: Ja, vi har peanøtter. Men vi er stengt. Vi har stengt kassene. Klokka er halv ni.
Mann: Kom igjen, jeg gir deg en tjuings også gir du meg de nøttene.
Jeg: Sorry mac.
Til slutt ble jeg nødt til å smelle igjen døra. Han ringte på tre ganger til.
Vi er fortsatt med i Tordenbloggen, takket være dere flotte lesere. I dag er det ny cup, her kan dere stemme (x 2)!
Det er rimelig vanlig at en eller annen kunde finner det for godt å tasse rundt i butikken fem-ti minutter etter stengetid på leting etter den fineste pakken lettrømme eller (gud forby) øl. Det er sånn det er, og det må man leve med.
Men en dag, etter å ha vennlig, men bestemt geleidet ut den siste etterdilteren, slått inn alle pantelappene og vasket kjøttdisken en siste gang, ringte det på varedøra.
Rart, syns jeg og låseansvarlig, ettersom det ikke bare er feil tid for varelevering, men også feil dag. Vi ignorerte det, kanskje det var noen unger. Det ringte på igjen, en skikkelig masete "det brenner!"-plinging.
Vi åpner, fortsatt forvirrede, og finner en middelaldrende mann på andre siden. Han ser veldig sint ut. Har vi glemt å gi ham vekslepenger? Har vi låst datteren hans inni fryseren ved et uhell? Nei.
Mann: Har dere peanøtter?
Jeg: Ja, men vi er stengt.
Mann: Jeg må ha peanøtter.
Jeg: Sorry, da får du dra på 7/11, vi er stengt.
Mann: Men jeg vil ha peanøtter!
Jeg: Det var leit.
Dessverre er døren åpen nok til at han kan se inn på varerommet, der det selvsagt er peanøtter.
Mann: Jeg ser peanøtter der borte!
Jeg: Ja, vi har peanøtter. Men vi er stengt. Vi har stengt kassene. Klokka er halv ni.
Mann: Kom igjen, jeg gir deg en tjuings også gir du meg de nøttene.
Jeg: Sorry mac.
Til slutt ble jeg nødt til å smelle igjen døra. Han ringte på tre ganger til.
Vi er fortsatt med i Tordenbloggen, takket være dere flotte lesere. I dag er det ny cup, her kan dere stemme (x 2)!
søndag 12. desember 2010
Stem på oss!
Vi er med i Tordenbloggen 2010, og takket være dere har vi kommet oss til andre runde. I dag er det cup, 4 x bærepose mot SerendipityCat, vi håper på din stemme! Stem her, og husk at du kan stemme både i pollen og i kommentarfeltet.
Gratis poser til alle som stemmer på oss!
Gratis poser til alle som stemmer på oss!
onsdag 8. desember 2010
Den nye butikken
Med en (relativt liten) tåre i øyekroken kan jeg meddele at mine glansdager i nærbutikk er over. Sjefen min fikk tilbud om å ta over en annen Rimi-butikk, og jeg fikk lov til å være med på flyttelasset. Nå jobber jeg i en Rimi-sjappe som er ganske mye større, faktisk så stor at jeg ikke vet hvor halvparten av varene våre befinner seg. Flere av kollegene mine fra mini-Rimi har blitt med til den nye butikken, så jeg regner i grunnen med at jeg snart vil føle meg som "hjemme". Jobben er uansett den samme; jeg rydder hyller, setter ut varer og koper i kassa. Det vil si, en av kassene - nå har vi faktisk fire stykker. Et hav av valgmuligheter!
Den nye butikken har ingen parkeringsplass. Ergo er det ikke så mange som gidder å ta storhandelen sin hos oss, og jeg klager ikke. Det renner inn med folk hele tida, men det selges færre varer per kunde. Og ettersom butikken ligger nær et bomiljø med mange små leiligheter, er det få barnefamilier som stikker innom. Ingen barn, dere! Mine dypeste bønner er endelig hørt! Det har vært et par skrikerunger på besøk, men det er ingenting sammenliknet med min gamle arbeidsplass.
Det bor kanskje ikke så mange barnefamilier i området, men det er en viss annen kundegruppe som gjør seg bemerket. Partysvensker. Haugevis av partysvensker.
Jeg: Vil du ha kvitteringen?
Partysvenske #1: Hø?
Jeg (saktere): Vil du ha kvitteringen?
Partysvenske #1: Vad säger du? Kvitt-?
Partysvenske #2: Kvitto, Johanna! Kvitto!
Partysvenske #1: Ah, kvitto! Nej, den vill jag inte ha. Hahaha, "kvitteringen"!
Personlig synes jeg "kvitto" høres hakket tåpeligere ut enn "kvittering", men det er nå meg. Mandagsvakta mi var ikke så preget av partysvenskene (med unntak av en fyr som skjelte meg ut fordi han misset ølsalget - ordene "fan" og "fitte" ble brukt hyppig), men på lørdag sprintet de inn døra. Samtlige skulle ha øl, så klart. Man blir jo ingen fullverdig partysvenske uten party! Ølskapene våre står rett ved inngangen, og her (most opptil inngangspartiet, altså) bestemte tre-fire partysvensker seg for å ha en heftig diskusjon. Om øl. Nærmere bestemt billigøl. Hvilket billigøl smaker best, hvilket billigøl blir man fortest full av, og hvilket billigøl kan man eventuelt blande med sprit? Dessverre fikk jeg ikke hørt hvilken øl som gikk av med seieren, men det virket som Borg lå godt an.
Enhver butikk har sin egen Fru Gjerrig, også denne. En lav, middelaldrende dame som brukte omtrent tjue minutter på å bestemme seg for å kjøpe en bitteliten sjokolade - en Bergene Melk på sikkert tre gram.
Jeg: Seks kroner er det for den.
Fru Sjokolade: NEI! Den koster fem kroner!
Jeg: Jaha? På skjermen min står det -
Fru Sjokolade: Jeg var her i går, og da kostet den fem! Dere har endret prisen!
Ærlig talt. Har hun virkelig tenkt å starte en krangel for én krones skyld?
Jeg: Javel. Men prisene forandrer seg nesten hver uke, det er -
Fru Sjokolade: Du har å gi meg sjokoladen til fem kroner! Det er et prinsipp!
Kunder med prinsipper er de jeg liker aller best. Virkelig.
Jeg skjønner at det ikke er noe vits i å diskutere med denne dama. Hun skal ha mikrosjokoladen sin for en femmer, og hun kommer ikke til å forlate butikken før hun får det som hun vil. Imidlertid har jeg ingen returnøkkel og blir dermed nødt til å rope på kasselederen. Hun befinner seg på lageret og bruker litt tid på å komme seg tilbake til kasseområdet. I mellomtiden står gjerrigknarken med armene strengt i kors og glaner olmt på meg. Jeg glaner nesten like olmt tilbake, for nå blir det selvfølgelig kø. En lang kø som lett kunne vært unngått. Demonstrativt roper jeg på en kasse til. Kundene i køen ser oppgitt på hverandre fordi det ikke skjer noe, og en ung jente spør meg hva som egentlig er problemet. Jeg trekker på skuldrene og har lyst til å si noe svært stygt om Fru Sjokolade, men holder kjeft. Endelig kommer kasselederen med returnøkkelen. Jeg fjerner sjokoladen til seks kroner og slår inn en diversevare til en krone mindre.
Jeg: Sånn!
Fru Sjokolade: Koster den fem kroner nå?
J.A.
Jeg: Jada, det gjør den.
Fru Sjokolade: Skulle bare mangle!
Og deretter marsjerer hun ut av butikken med sjokoladen i neven. For min del kan hun godt få diabetes.
Den nye butikken har ingen parkeringsplass. Ergo er det ikke så mange som gidder å ta storhandelen sin hos oss, og jeg klager ikke. Det renner inn med folk hele tida, men det selges færre varer per kunde. Og ettersom butikken ligger nær et bomiljø med mange små leiligheter, er det få barnefamilier som stikker innom. Ingen barn, dere! Mine dypeste bønner er endelig hørt! Det har vært et par skrikerunger på besøk, men det er ingenting sammenliknet med min gamle arbeidsplass.
Det bor kanskje ikke så mange barnefamilier i området, men det er en viss annen kundegruppe som gjør seg bemerket. Partysvensker. Haugevis av partysvensker.
Jeg: Vil du ha kvitteringen?
Partysvenske #1: Hø?
Jeg (saktere): Vil du ha kvitteringen?
Partysvenske #1: Vad säger du? Kvitt-?
Partysvenske #2: Kvitto, Johanna! Kvitto!
Partysvenske #1: Ah, kvitto! Nej, den vill jag inte ha. Hahaha, "kvitteringen"!
Personlig synes jeg "kvitto" høres hakket tåpeligere ut enn "kvittering", men det er nå meg. Mandagsvakta mi var ikke så preget av partysvenskene (med unntak av en fyr som skjelte meg ut fordi han misset ølsalget - ordene "fan" og "fitte" ble brukt hyppig), men på lørdag sprintet de inn døra. Samtlige skulle ha øl, så klart. Man blir jo ingen fullverdig partysvenske uten party! Ølskapene våre står rett ved inngangen, og her (most opptil inngangspartiet, altså) bestemte tre-fire partysvensker seg for å ha en heftig diskusjon. Om øl. Nærmere bestemt billigøl. Hvilket billigøl smaker best, hvilket billigøl blir man fortest full av, og hvilket billigøl kan man eventuelt blande med sprit? Dessverre fikk jeg ikke hørt hvilken øl som gikk av med seieren, men det virket som Borg lå godt an.
Enhver butikk har sin egen Fru Gjerrig, også denne. En lav, middelaldrende dame som brukte omtrent tjue minutter på å bestemme seg for å kjøpe en bitteliten sjokolade - en Bergene Melk på sikkert tre gram.
Jeg: Seks kroner er det for den.
Fru Sjokolade: NEI! Den koster fem kroner!
Jeg: Jaha? På skjermen min står det -
Fru Sjokolade: Jeg var her i går, og da kostet den fem! Dere har endret prisen!
Ærlig talt. Har hun virkelig tenkt å starte en krangel for én krones skyld?
Jeg: Javel. Men prisene forandrer seg nesten hver uke, det er -
Fru Sjokolade: Du har å gi meg sjokoladen til fem kroner! Det er et prinsipp!
Kunder med prinsipper er de jeg liker aller best. Virkelig.
Jeg skjønner at det ikke er noe vits i å diskutere med denne dama. Hun skal ha mikrosjokoladen sin for en femmer, og hun kommer ikke til å forlate butikken før hun får det som hun vil. Imidlertid har jeg ingen returnøkkel og blir dermed nødt til å rope på kasselederen. Hun befinner seg på lageret og bruker litt tid på å komme seg tilbake til kasseområdet. I mellomtiden står gjerrigknarken med armene strengt i kors og glaner olmt på meg. Jeg glaner nesten like olmt tilbake, for nå blir det selvfølgelig kø. En lang kø som lett kunne vært unngått. Demonstrativt roper jeg på en kasse til. Kundene i køen ser oppgitt på hverandre fordi det ikke skjer noe, og en ung jente spør meg hva som egentlig er problemet. Jeg trekker på skuldrene og har lyst til å si noe svært stygt om Fru Sjokolade, men holder kjeft. Endelig kommer kasselederen med returnøkkelen. Jeg fjerner sjokoladen til seks kroner og slår inn en diversevare til en krone mindre.
Jeg: Sånn!
Fru Sjokolade: Koster den fem kroner nå?
J.A.
Jeg: Jada, det gjør den.
Fru Sjokolade: Skulle bare mangle!
Og deretter marsjerer hun ut av butikken med sjokoladen i neven. For min del kan hun godt få diabetes.
mandag 22. november 2010
Hei, hå - nå er det jul... allerede
På Facebook finnes det utallige grupper som skriker ut sitt hat mot jul i oktober. ”Nei til jul i oktober” har over 48 000 medlemmer, og jeg må si jeg er både imponert og rørt. Det er så flott å se så mange engasjerte mennesker! Og et så viktig og meningsfylt tema, da gitt! Kjør debatt, liksom!
Vel, vel. Kommende julefeiring blir min fjerde som butikkansatt, og til dere som ikke visste det fra før – butikkmedarbeidere er selvfølgelig ansvarlige for at pepperkaker, julegodis og julebrus havner i hyllene allerede i oktober. Det er med andre ord helt riktig å komme bort til oss, skjelle oss ut etter alle kunstens regler og generelt klage til krampa tar dere.
Dame med sykkelhjelm (slenger en boks pepperkaker på disken): Hallo! Selger dere slikt allerede, altså?
Jeg: Eh, ja. Julevarene kom faktisk to uker tidligere enn planlagt i år! Og vi er nesten nødt til å sette dem ut, ellers - …
Dame med sykkelhjelm: Jeg synes det kommer tidligere og tidligere for hver år, jeg! Det er jo ikke noe koselig å spise pepperkaker i oktober!
Jeg: Nei, jeg er vel for så vidt enig med deg i det. Men… -
Dame med sykkelhjelm: Helt forkastelig, er det! Det kan da ikke fortsette sånn! Kommer pepperkakene i september til neste år da, eller? Og juletrærne i oktober? Håh!
Jeg (vet ikke hva jeg skal si): Hm, ja, det kan man jo lure på…
Dame med sykkelhjelm (peker på pepperkakeboksen): Skal du ikke slå den inn?
Jeg (litt paff): Eh? Skal du ha den?
Dame med sykkelhjelm: Selvfølgelig skal jeg det! Hvorfor tror du ellers jeg legger den på rullebåndet?
Jeg: Åja, jeg beklager. Trodde bare at… nei, glem det.
Dame med sykkelhjelm: Ungene er så glad i de kakene, skjønner du! Og de koster jo bare ti kroner boksen!
Jeg: Jasså… jeg skjønner.
Jeg håper hele familien nøt pepperkakene! Et par dager senere var jeg på jobb igjen, og etter en stund i kassa kom det en liten gutt bort i meg. Han lurte på om vi hadde julebrus. Det kunne jeg forsikre ham om at vi absolutt hadde, og trasket deretter bort til det gigantiske julebrustårnet som var plassert midt i butikken. Tomt. Ikke en julebrusflaske å se. På to-tre dager hadde kundene drukket opp hele bruspallen vår. Et par timer seinere fikk jeg enda en juleforespørsel.
Stresset dame: Selger dere ikke julekalendere her?
Jeg: Nei, dessverre. Ikke ennå. Men de kommer nok om ikke så lenge, antakelig i begynnelsen av november.
Stresset dame: Det hjelper jo ikke meg så mye, jeg trenger kalenderen i morgen!
Høh? Hvorfor det?
Jeg: Hm, åja. Beklager.
Stresset dame: Søren altså!
Jaja, dere. Nå er det bare en liten måned igjen til jula faktisk setter inn. I skrivende stund selger butikken min julebrus, julekaker og julemarsipan i store mengder. Julekalenderne har kommet, ekle sjokoladekalendere til ti kroner, og de selges i bøtter og spann. Ribba vi hadde på tilbud for et par uker siden, ble utsolgt etter få dager. Julesylte, lutefisk og julepølse slenges opp på rullebåndet. Juletallerkenen til Fjordland også. Forbrukerne setter åpenbart pris på både julegodter og -kjøttvarer. Er det egentlig så rart at julevarene slippes i oktober og november, når de blir utsolgt gang på gang?
Jeg bare spør.
Vel, vel. Kommende julefeiring blir min fjerde som butikkansatt, og til dere som ikke visste det fra før – butikkmedarbeidere er selvfølgelig ansvarlige for at pepperkaker, julegodis og julebrus havner i hyllene allerede i oktober. Det er med andre ord helt riktig å komme bort til oss, skjelle oss ut etter alle kunstens regler og generelt klage til krampa tar dere.
Dame med sykkelhjelm (slenger en boks pepperkaker på disken): Hallo! Selger dere slikt allerede, altså?
Jeg: Eh, ja. Julevarene kom faktisk to uker tidligere enn planlagt i år! Og vi er nesten nødt til å sette dem ut, ellers - …
Dame med sykkelhjelm: Jeg synes det kommer tidligere og tidligere for hver år, jeg! Det er jo ikke noe koselig å spise pepperkaker i oktober!
Jeg: Nei, jeg er vel for så vidt enig med deg i det. Men… -
Dame med sykkelhjelm: Helt forkastelig, er det! Det kan da ikke fortsette sånn! Kommer pepperkakene i september til neste år da, eller? Og juletrærne i oktober? Håh!
Jeg (vet ikke hva jeg skal si): Hm, ja, det kan man jo lure på…
Dame med sykkelhjelm (peker på pepperkakeboksen): Skal du ikke slå den inn?
Jeg (litt paff): Eh? Skal du ha den?
Dame med sykkelhjelm: Selvfølgelig skal jeg det! Hvorfor tror du ellers jeg legger den på rullebåndet?
Jeg: Åja, jeg beklager. Trodde bare at… nei, glem det.
Dame med sykkelhjelm: Ungene er så glad i de kakene, skjønner du! Og de koster jo bare ti kroner boksen!
Jeg: Jasså… jeg skjønner.
Jeg håper hele familien nøt pepperkakene! Et par dager senere var jeg på jobb igjen, og etter en stund i kassa kom det en liten gutt bort i meg. Han lurte på om vi hadde julebrus. Det kunne jeg forsikre ham om at vi absolutt hadde, og trasket deretter bort til det gigantiske julebrustårnet som var plassert midt i butikken. Tomt. Ikke en julebrusflaske å se. På to-tre dager hadde kundene drukket opp hele bruspallen vår. Et par timer seinere fikk jeg enda en juleforespørsel.
Stresset dame: Selger dere ikke julekalendere her?
Jeg: Nei, dessverre. Ikke ennå. Men de kommer nok om ikke så lenge, antakelig i begynnelsen av november.
Stresset dame: Det hjelper jo ikke meg så mye, jeg trenger kalenderen i morgen!
Høh? Hvorfor det?
Jeg: Hm, åja. Beklager.
Stresset dame: Søren altså!
Jaja, dere. Nå er det bare en liten måned igjen til jula faktisk setter inn. I skrivende stund selger butikken min julebrus, julekaker og julemarsipan i store mengder. Julekalenderne har kommet, ekle sjokoladekalendere til ti kroner, og de selges i bøtter og spann. Ribba vi hadde på tilbud for et par uker siden, ble utsolgt etter få dager. Julesylte, lutefisk og julepølse slenges opp på rullebåndet. Juletallerkenen til Fjordland også. Forbrukerne setter åpenbart pris på både julegodter og -kjøttvarer. Er det egentlig så rart at julevarene slippes i oktober og november, når de blir utsolgt gang på gang?
Jeg bare spør.
søndag 14. november 2010
Gjesteopptreden: Kjøpt og betalt
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.
En eldre fyr har handla noe som tilsvarer to nesten fulle bæreposer.
Jeg: Får du med deg alt?
Jeg hjelper til å pakke de siste varene.
Han: Ja, hvis du hjelper meg ut med det, så.
Jeg: Klart jeg kan det.
Vi strekker oss litt for kundene.
Jeg bærer posene halvveis ut av butikken da han kommer på at han har en pantelapp. Jeg løser inn lappen mens han tusler mot bilen.
Ute ved bilen gir jeg ham pantepengene.
Han: Nei, de kan du få siden du er så snill og hjelper meg ut til bilen.
Jeg: Jeg kan ikke ta imot...
Han: Hvorfor ikke?
Jeg: Øh.. jeg vet ikke...
Han: Nettopp.
Etter fire forsøk på å gi ham pengene ga jeg opp og putta de 12 kronene i lomma.
Jeg: God helg da! Så ses vi helt sikkert neste gang du skal handle!
Han: Ja, det tar nok litt tid å bli kvitt detta.
Han peker mot varene.
Jeg (spøkefullt): Da ses vi om en ukes tid da.
Han: Ja, med mindre du vil komme hjem til meg da.
Jeg: Øh... Jeg jobber jeg vettu.. he...he...
Han: Men du er vel ferdig en gang?
Jeg: Og så har jeg en hund som jeg må hjem til.
Her ble det en fryktelig pinlig stillhet.
Jeg: Jeg må nesten gå inn og jobbe igjen, jeg. God helg 'a!
Jeg måtte ta meg sammen for ikke å løpe inn. Men jeg fikk 12 kroner da. Og hvis du ser bort fra hans nederlag ved å bli avvist (av en som er 40 år yngre, det ikke burde kommet som et sjokk), tror jeg dagens han ble bedre av at jeg var snill og grei.
torsdag 11. november 2010
Gjesteopptreden: Hagesenter
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.
Denne historien kommer fra Ole som jobber på hagesenter, et sted hvor kundene nesten er litt for blide og hyggelige.
I motsetning til det å jobbe i en dagligvarehandel har man på et hagesenter mye mer dialog med kundene og vi selger i tillegg så mye forskjellig og det er vanskelig å ha kunnskap om alt (i og med at kundene bruker alt i fra egenlagde navn til latinske navn på alt fra planter til gjødsel, frø, redskaper, osv.) er det mange som forventer det. Likevel går det som oftest greit – jeg er faktisk utrolig glad i jobben min.
Men - en ikke så voldsomt herlig mandag ettermiddag i mai (som er den travleste tiden i året) da køene til de tre kassene vi har – og betjente – stod nesten femti meter lange, kom det en eldre mann til min kasse. Med seg hadde han en pose fra vårt hagesenter og hver gang dette skjer får jeg lyst til å bare rope
"NEI GÅ VEKK, GÅ UT, VIL IKKE SE NOE BYTTELAPP, DU FÅR IKKE PENGENE TILBAKE".
Men dette er da ikke et alternativ, så jeg smilte da han kom mot meg.
Jeg: God dag!
Mann: Hei. Jeg skulle ha byttet disse her.
Han viser frem seks Gardena-koblinger, sånne som er til hageslanger.
Jeg: Ah, ja, men det skal nok gå bra
De lå i emballasjen og han viftet med kvitteringen.
Jeg: Bare finn deg noen nye i hylla og kom til kassa igjen, så ordner vi det.
Mann: Ah, må jeg stå her i denne køen igjen? Ja vel, greit.
Jeg: He-he, ja jeg beklager, det er litt hektisk her på denne tiden av året.
Mann finner det han skal ha og stiller seg i køen igjen.
Jeg: Ja, du fant deg noen nye?
Mann: Ja. Jeg skal bytte de jeg hadde med, i noen med andre dimensjoner.
Jeg løfter de andre koblingene opp av posen han hadde med, inkludert en som ikke hadde emballasje.
Jeg: Det skal nok gå bra med de fem, men denne kan jeg ikke gi deg noe bytterett på.
Jeg løfter opp koblingen som ikke har emballasje.
Mann: Du tuller med meg, ikke sant? Jeg er god kunde her og har sikkert handlet her for flere tusen!
Den dagen Rimi gir meg spesialbehandling for det skal jeg gi deg forståelse for den kommentaren.
Jeg: Det gjør ingen forskjell hvor mye du har handlet for, vi får ikke solgt den igjen. Beklager.
Mann: Jeg skal bytte den!!!
Jeg: Nei, det går ikke. Det er ikke vår feil at du har tatt den ut av emballasjen.
Mann: Jo, det... FAENS DRITTSERVICE!
Jeg: Nei, det er det ikke. Men du skal ha de andre, eller? (Smiler med sammenbitte tenner)
Mann: Hmpf.
Jeg: Ja, de nye koblingene du valgte deg var dyrere enn de andre. Det blir 154,50.
Mann: Herregud for en drittbutikk dette er.
Han trekker kortet.
Jeg: Kvittering? Ha en fortsatt god dag!
Jeg kvitrer og smiler så bredt at jeg ser nesten dum ut.
Jeg ble så sint av denne mannen at jeg frivillig spurte om pause og gikk for å skure kundetoalettene.
Denne historien kommer fra Ole som jobber på hagesenter, et sted hvor kundene nesten er litt for blide og hyggelige.
I motsetning til det å jobbe i en dagligvarehandel har man på et hagesenter mye mer dialog med kundene og vi selger i tillegg så mye forskjellig og det er vanskelig å ha kunnskap om alt (i og med at kundene bruker alt i fra egenlagde navn til latinske navn på alt fra planter til gjødsel, frø, redskaper, osv.) er det mange som forventer det. Likevel går det som oftest greit – jeg er faktisk utrolig glad i jobben min.
Men - en ikke så voldsomt herlig mandag ettermiddag i mai (som er den travleste tiden i året) da køene til de tre kassene vi har – og betjente – stod nesten femti meter lange, kom det en eldre mann til min kasse. Med seg hadde han en pose fra vårt hagesenter og hver gang dette skjer får jeg lyst til å bare rope
"NEI GÅ VEKK, GÅ UT, VIL IKKE SE NOE BYTTELAPP, DU FÅR IKKE PENGENE TILBAKE".
Men dette er da ikke et alternativ, så jeg smilte da han kom mot meg.
Jeg: God dag!
Mann: Hei. Jeg skulle ha byttet disse her.
Han viser frem seks Gardena-koblinger, sånne som er til hageslanger.
Jeg: Ah, ja, men det skal nok gå bra
De lå i emballasjen og han viftet med kvitteringen.
Jeg: Bare finn deg noen nye i hylla og kom til kassa igjen, så ordner vi det.
Mann: Ah, må jeg stå her i denne køen igjen? Ja vel, greit.
Jeg: He-he, ja jeg beklager, det er litt hektisk her på denne tiden av året.
Mann finner det han skal ha og stiller seg i køen igjen.
Jeg: Ja, du fant deg noen nye?
Mann: Ja. Jeg skal bytte de jeg hadde med, i noen med andre dimensjoner.
Jeg løfter de andre koblingene opp av posen han hadde med, inkludert en som ikke hadde emballasje.
Jeg: Det skal nok gå bra med de fem, men denne kan jeg ikke gi deg noe bytterett på.
Jeg løfter opp koblingen som ikke har emballasje.
Mann: Du tuller med meg, ikke sant? Jeg er god kunde her og har sikkert handlet her for flere tusen!
Den dagen Rimi gir meg spesialbehandling for det skal jeg gi deg forståelse for den kommentaren.
Jeg: Det gjør ingen forskjell hvor mye du har handlet for, vi får ikke solgt den igjen. Beklager.
Mann: Jeg skal bytte den!!!
Jeg: Nei, det går ikke. Det er ikke vår feil at du har tatt den ut av emballasjen.
Mann: Jo, det... FAENS DRITTSERVICE!
Jeg: Nei, det er det ikke. Men du skal ha de andre, eller? (Smiler med sammenbitte tenner)
Mann: Hmpf.
Jeg: Ja, de nye koblingene du valgte deg var dyrere enn de andre. Det blir 154,50.
Mann: Herregud for en drittbutikk dette er.
Han trekker kortet.
Jeg: Kvittering? Ha en fortsatt god dag!
Jeg kvitrer og smiler så bredt at jeg ser nesten dum ut.
Jeg ble så sint av denne mannen at jeg frivillig spurte om pause og gikk for å skure kundetoalettene.
onsdag 10. november 2010
Gjesteopptreden: Kunden har alltid rett - uansett
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com
Denne historien kommer fra Bea som jobber i bokhandel.
Bøker er en populær julegave, og bra er det, for folk burde lese mer. Det er allikevel ikke alltid at mottaker blir like begeistret for gaven, men det er ikke noe problem, det er bare å bytte den (i hvert fall så lenge du har byttelapp, men det er en annen historie). Kunden jeg nå skal fortelle om, hadde byttelapp. Flott. I og med at han var så flink at han hadde husket byttelappen, antok jeg ham for å være en snill og grei kunde, smilte, ga ham tilgodelappen og kvitteringen på returen, og tenkte ikke mer over saken.
Før vi går videre i historien, kan litt bakgrunnsinformasjon være nyttig. Du vet når du handler på Rema, skal ha varer for 50 kr og betaler med en tohundrelapp? Da får du 150 kr tilbake. Det står da på kvitteringen hvor mye du har fått tilbake. Samme, enkle logikk gjelder også for tilgodelapper. Du returnerer en bok, på kvitteringen står det at du har fått en tilgodelapp tilbake, der summen av vekslepengene vanligvir står. På samme måte som Rema-kvitteringen ikke gjelder som 150 kr, gjelder tilgodelappkvitteringen ikke som en tilgodelapp. Det er det derimot ikke alle som forstår. De fleste sier dog "Åh, beklager, her har du tilgodelappen" eller "Åh nei, da har jeg glemt tilgodelappen hjemme, her har du penger" når jeg forklarer dem dette, og saken er ute av verden. Om det bare alltid var så enkelt.
Kunden fra første avsnitt, la oss heretter kalle ham Mr. Tilgode, kommer til kassen med en bok han har valgt seg ut. Jeg slår den inn, og han rekker meg kvitteringen på tilgodelappen han fikk tidligere.
Jeg: Åh, dette er kvitteringen på returen. Har du tilgodelappen?
Mr. Tilgode: Hva? Du fikk den jo der.
Jeg: Nei, dette er bare kvitteringen. Jeg trenger tilgodelappen jeg ga deg for å kunne trekke fra beløpet.
Jeg forklarer ham så det samme jeg forklarte dere i sted.
Mr. Tilgode: Vel, da har du gjort feil, for jeg er HELT BOMBESIKKER på at jeg aldri fikk noen annen lapp en denne.
Det hender dog at jeg husker én spesiell kunde veldig godt, og dette er tilfellet her. Jeg husket godt at jeg hadde gitt ham tilgodelappen, og i tillegg spesifisert at det var forskjell på kvittering og tilgodelapp.
Jeg: Jeg husker godt at jeg ga deg tilgodelappen, du kan ikke se etter i lommene? Kanskje den har gjemt seg bort i lommeboka?
(Åh, som jeg hater munterhetsfraser som den siste).
Mr. Tilgode: JEG ER HELT SIKKER PÅ AT JEG ALDRI HAR FÅTT NOEN ANNEN LAPP, HØRER DU, JEG HAR KRAV PÅ DISSE PENGENE!
Jeg: Jeg kan dessverre ikke gi deg avslag uten å ha bevis på det.
Og det kan jeg jo ikke heller. For det første blir det vanskelig å forklare for sjefen, for det andre blir det diff på kassa og surr på regnskapskontoret, for det tredje har han sannsynligvis tilgodelappen ett eller annet sted og vil da kunne bruke den på nytt, og for det fjerde er jeg i hvert fall ikke snill mot så sure folk.
Mr. Tilgode: Vel, da skal jeg I HVERT FALL ha tilbake boken jeg returnerte.
Men, i og med at vi nå har kjøpt den tilbake i bytte mot hans tilgodelapp, går selvsagt ikke det.
Jeg: Jeg kan dessverre ikke ...
Mr. Tilgode: (Han lener seg inn over disken, rager over meg, og skriker så håret mitt blafrer bakover) HVA ER DET DU SIER? GÅR DERE INN FOR Å STJELE FRA MEG HER?
Søren, tatt på fersken! Vi har skiftet strategi – nå skal vi bli rike på å svindle kunder ved å nekte dem å bruke tilgodebevis.
Slik fortsetter det en stund. Køen blir lengre og lengre, de andre kundene mer og mer utålmodige, og jeg reddere og reddere. Plutselig kommer dog en tredjepart inn i samtalen: hans kone. Hun har nemlig funnet tilgodelappen. Han hadde gitt den til henne.
Mrs. Tilgode: Her er den, jeg hadde den visst, hehe ...
Jeg: (Nå med et overanstrengt smil og morderiske tanker) Flott, da trekker vi den fra her, sånn, da blir det 50 kroner å betale.
Mr. Tilgode: HVA? JEG HAR ALDRI FÅTT DENNE TILGODELAPPEN! DET ER BARE SVINDEL OG TØV! JEG HAR ALDRI, ALDRI FÅTT DEN DER TILGODELAPPEN!
Han styrter ut av butikken med posen i hånda, og jeg tenker at Gud, så deilig det må være så sikker på seg selv at man har rett, uansett hva.
Denne historien kommer fra Bea som jobber i bokhandel.
Bøker er en populær julegave, og bra er det, for folk burde lese mer. Det er allikevel ikke alltid at mottaker blir like begeistret for gaven, men det er ikke noe problem, det er bare å bytte den (i hvert fall så lenge du har byttelapp, men det er en annen historie). Kunden jeg nå skal fortelle om, hadde byttelapp. Flott. I og med at han var så flink at han hadde husket byttelappen, antok jeg ham for å være en snill og grei kunde, smilte, ga ham tilgodelappen og kvitteringen på returen, og tenkte ikke mer over saken.
Før vi går videre i historien, kan litt bakgrunnsinformasjon være nyttig. Du vet når du handler på Rema, skal ha varer for 50 kr og betaler med en tohundrelapp? Da får du 150 kr tilbake. Det står da på kvitteringen hvor mye du har fått tilbake. Samme, enkle logikk gjelder også for tilgodelapper. Du returnerer en bok, på kvitteringen står det at du har fått en tilgodelapp tilbake, der summen av vekslepengene vanligvir står. På samme måte som Rema-kvitteringen ikke gjelder som 150 kr, gjelder tilgodelappkvitteringen ikke som en tilgodelapp. Det er det derimot ikke alle som forstår. De fleste sier dog "Åh, beklager, her har du tilgodelappen" eller "Åh nei, da har jeg glemt tilgodelappen hjemme, her har du penger" når jeg forklarer dem dette, og saken er ute av verden. Om det bare alltid var så enkelt.
Kunden fra første avsnitt, la oss heretter kalle ham Mr. Tilgode, kommer til kassen med en bok han har valgt seg ut. Jeg slår den inn, og han rekker meg kvitteringen på tilgodelappen han fikk tidligere.
Jeg: Åh, dette er kvitteringen på returen. Har du tilgodelappen?
Mr. Tilgode: Hva? Du fikk den jo der.
Jeg: Nei, dette er bare kvitteringen. Jeg trenger tilgodelappen jeg ga deg for å kunne trekke fra beløpet.
Jeg forklarer ham så det samme jeg forklarte dere i sted.
Mr. Tilgode: Vel, da har du gjort feil, for jeg er HELT BOMBESIKKER på at jeg aldri fikk noen annen lapp en denne.
Det hender dog at jeg husker én spesiell kunde veldig godt, og dette er tilfellet her. Jeg husket godt at jeg hadde gitt ham tilgodelappen, og i tillegg spesifisert at det var forskjell på kvittering og tilgodelapp.
Jeg: Jeg husker godt at jeg ga deg tilgodelappen, du kan ikke se etter i lommene? Kanskje den har gjemt seg bort i lommeboka?
(Åh, som jeg hater munterhetsfraser som den siste).
Mr. Tilgode: JEG ER HELT SIKKER PÅ AT JEG ALDRI HAR FÅTT NOEN ANNEN LAPP, HØRER DU, JEG HAR KRAV PÅ DISSE PENGENE!
Jeg: Jeg kan dessverre ikke gi deg avslag uten å ha bevis på det.
Og det kan jeg jo ikke heller. For det første blir det vanskelig å forklare for sjefen, for det andre blir det diff på kassa og surr på regnskapskontoret, for det tredje har han sannsynligvis tilgodelappen ett eller annet sted og vil da kunne bruke den på nytt, og for det fjerde er jeg i hvert fall ikke snill mot så sure folk.
Mr. Tilgode: Vel, da skal jeg I HVERT FALL ha tilbake boken jeg returnerte.
Men, i og med at vi nå har kjøpt den tilbake i bytte mot hans tilgodelapp, går selvsagt ikke det.
Jeg: Jeg kan dessverre ikke ...
Mr. Tilgode: (Han lener seg inn over disken, rager over meg, og skriker så håret mitt blafrer bakover) HVA ER DET DU SIER? GÅR DERE INN FOR Å STJELE FRA MEG HER?
Søren, tatt på fersken! Vi har skiftet strategi – nå skal vi bli rike på å svindle kunder ved å nekte dem å bruke tilgodebevis.
Slik fortsetter det en stund. Køen blir lengre og lengre, de andre kundene mer og mer utålmodige, og jeg reddere og reddere. Plutselig kommer dog en tredjepart inn i samtalen: hans kone. Hun har nemlig funnet tilgodelappen. Han hadde gitt den til henne.
Mrs. Tilgode: Her er den, jeg hadde den visst, hehe ...
Jeg: (Nå med et overanstrengt smil og morderiske tanker) Flott, da trekker vi den fra her, sånn, da blir det 50 kroner å betale.
Mr. Tilgode: HVA? JEG HAR ALDRI FÅTT DENNE TILGODELAPPEN! DET ER BARE SVINDEL OG TØV! JEG HAR ALDRI, ALDRI FÅTT DEN DER TILGODELAPPEN!
Han styrter ut av butikken med posen i hånda, og jeg tenker at Gud, så deilig det må være så sikker på seg selv at man har rett, uansett hva.
mandag 8. november 2010
Su(p)re epler
Uke 43, dere! Fest og moro fra dag én, både på Rimi og hos ICA Supermarked. Hos oss var det megatilbud på smågodt i løsvekt, mens ICA hadde superuke. Åh, superuke... jammen glad jeg er kvitt den dritten. Det vil si - jeg trodde jeg var kvitt den dritten.
Kåpedame (som ikke står i kø, men skviser seg inn foran kassa likevel): Hallo der!
Jeg (som slår inn varer for harde livet - det er rushtid): Ja?
Kåpedame: Er det sånn at dere har kjøttpålegg til reduserte priser i dag? Førti prosent eller noe sånt?
Jeg (prøver å oppsummere ukas tilbudsvarer): Eh... nei, jeg tror ikke det? Det høres ikke kjent- ...
Kåpedame: Men jeg fikk en avis i posten hvor det sto at det var tilbud på kjøttpålegg i dag! Nye tilbud hver dag hele uka, førti prosent rabatt!
AHA! Superuke hos ICA! Kjenner meg igjen!
Jeg: Åja! Det høres ut som ICAs superuke! Vi har ikke de tilbudene, dessverre.
Kåpedame: Jasså? Men er ikke dette ICA, da?
Joda, jeg sitter her med Rimi-klær fordi jeg synes de er finere enn ICAs uniformer.
Jeg: Nei, butikken ble til Rimi i september. Men det er en ICA Supermarked på Storo Sent- ...
Kåpedame: Så dere har ikke tilbud på kjøttpålegg, altså?
N.E.I.
Jeg: Nei, dessverre. Men du får dem altså hos ICA!
Kåpedame: Hvorfor har ikke dere tilbud på disse varene? Rimi selger jo de samme varene som ICA gjør?
Det blir stadig vanskeligere for meg å ekspedere haugevis med kunder samtidig som jeg må diskutere Rimi/ICA-problematikk med denne dama. Jeg begynner å bli en smule lysten på å bli kvitt henne.
Jeg: Vi har faktisk ikke like mange varer som ICA. Kjedene samarbeider jo på et vis, men vi har ulike tilbud og ulik pris på varene våre.
Kåpedame: Men hvorfor kan ikke dere også ha sånn superuke, da?
Og hvorfor kan ikke du akseptere at du er på besøk hos feil kjede?
Jeg: Eh, det vet jeg ikke. Men som sagt, ICA Supermarked ligger på Sto- ...
Kåpedame: Jeg gidder ikke kjøpe noe her hvis dere ikke har kjøttpåleggtilbudet!
Og dermed masjerer hun småsnurt ut av butikken. Kanskje like greit.
Rimi hadde imidlertid flere gode tilbud i uke 43, blant annet smågodt. 6,90 pr. hekto, perfekt timet til Halloween-hysteriet i helgen. (ICA solgte smågodt til 7,90, akkurat som det er noe å skryte av! Alle på Rimi lo av dem!)
For dem som ønsket en litt sunnere lørdagssnacks, kunne vi tilby norske, saftige epler til 14,90 pr. kilo. Kundene digger de norske eplene våre, faktisk fikk jeg positive kommentarer flere ganger i løpet av uka. Imidlertid selger vi fortsatt røde, utenlandske epler til normalpris, og disse kan muligens likne bittelitt på de norske. En middelaldrende dame, heretter kalt Fru Bedreviter, syntes i hvert fall det. Hun lasset flere kilo epler opp på disken, og ble særdeles furten da hun tok en kikk på kvitteringen i etterkant.
Fru Bedreviter: HALLO! Disse eplene er da på tilbud nå, til 14,90? Det står 24,90 her på kvitteringen!
Jeg: Ja, du har kjøpt utenlandske epler. Det er de norske eplene som selges til 14,90.
Fru Bedreviter: Men jeg har da kjøpt norske epler?!
Jeg: Eh, dessverre. Du har kjøpt de utenlandske. Men de ser jo ganske like ut, så det er ikke så rart at du tok fe- ...
Fru Bedreviter: TROR DU IKKE JEG VET HVILKE EPLER JEG SELV HAR PLUKKET UT OG KJØPT?!
Tror du ikke jeg vet hvilken epletype som er på tilbud?
Jeg: Eh, joda. Men du har faktisk kjøpt de utenlandske eplene.
Fru Bedreviter: Nei, det har jeg ikke! Disse er norske, det kan da hvem som helst se! Og jeg vil ha dem til riktig pris!
Nok er nok, også for en tålmodig butikkansatt. Det står flere kunder i kø, og jeg har rett og slett ikke tid til å fortsette denne tåpelige diskusjonen. Jeg griper tak i damas eplepose, strammer plastposen rundt ett av eplene og peker på klistremerket.
Jeg: Pleier det å være Südtirol-merker på norske epler, eller? Jeg tror nok jeg har rett når jeg sier at du har kjøpt de utenlandske.
Fru Bedreviter: Åh. Du har vel et poeng der. OK. Hm. Ehe, ha det bra!
Jeg: Ha det!
Haha, PWNED!
Moralen er: Ikke tro at du vet mer om epletyper enn butikkansatte. Sistnevnte er ikke så dumme som de ser ut til.
Kåpedame (som ikke står i kø, men skviser seg inn foran kassa likevel): Hallo der!
Jeg (som slår inn varer for harde livet - det er rushtid): Ja?
Kåpedame: Er det sånn at dere har kjøttpålegg til reduserte priser i dag? Førti prosent eller noe sånt?
Jeg (prøver å oppsummere ukas tilbudsvarer): Eh... nei, jeg tror ikke det? Det høres ikke kjent- ...
Kåpedame: Men jeg fikk en avis i posten hvor det sto at det var tilbud på kjøttpålegg i dag! Nye tilbud hver dag hele uka, førti prosent rabatt!
AHA! Superuke hos ICA! Kjenner meg igjen!
Jeg: Åja! Det høres ut som ICAs superuke! Vi har ikke de tilbudene, dessverre.
Kåpedame: Jasså? Men er ikke dette ICA, da?
Joda, jeg sitter her med Rimi-klær fordi jeg synes de er finere enn ICAs uniformer.
Jeg: Nei, butikken ble til Rimi i september. Men det er en ICA Supermarked på Storo Sent- ...
Kåpedame: Så dere har ikke tilbud på kjøttpålegg, altså?
N.E.I.
Jeg: Nei, dessverre. Men du får dem altså hos ICA!
Kåpedame: Hvorfor har ikke dere tilbud på disse varene? Rimi selger jo de samme varene som ICA gjør?
Det blir stadig vanskeligere for meg å ekspedere haugevis med kunder samtidig som jeg må diskutere Rimi/ICA-problematikk med denne dama. Jeg begynner å bli en smule lysten på å bli kvitt henne.
Jeg: Vi har faktisk ikke like mange varer som ICA. Kjedene samarbeider jo på et vis, men vi har ulike tilbud og ulik pris på varene våre.
Kåpedame: Men hvorfor kan ikke dere også ha sånn superuke, da?
Og hvorfor kan ikke du akseptere at du er på besøk hos feil kjede?
Jeg: Eh, det vet jeg ikke. Men som sagt, ICA Supermarked ligger på Sto- ...
Kåpedame: Jeg gidder ikke kjøpe noe her hvis dere ikke har kjøttpåleggtilbudet!
Og dermed masjerer hun småsnurt ut av butikken. Kanskje like greit.
Rimi hadde imidlertid flere gode tilbud i uke 43, blant annet smågodt. 6,90 pr. hekto, perfekt timet til Halloween-hysteriet i helgen. (ICA solgte smågodt til 7,90, akkurat som det er noe å skryte av! Alle på Rimi lo av dem!)
For dem som ønsket en litt sunnere lørdagssnacks, kunne vi tilby norske, saftige epler til 14,90 pr. kilo. Kundene digger de norske eplene våre, faktisk fikk jeg positive kommentarer flere ganger i løpet av uka. Imidlertid selger vi fortsatt røde, utenlandske epler til normalpris, og disse kan muligens likne bittelitt på de norske. En middelaldrende dame, heretter kalt Fru Bedreviter, syntes i hvert fall det. Hun lasset flere kilo epler opp på disken, og ble særdeles furten da hun tok en kikk på kvitteringen i etterkant.
Fru Bedreviter: HALLO! Disse eplene er da på tilbud nå, til 14,90? Det står 24,90 her på kvitteringen!
Jeg: Ja, du har kjøpt utenlandske epler. Det er de norske eplene som selges til 14,90.
Fru Bedreviter: Men jeg har da kjøpt norske epler?!
Jeg: Eh, dessverre. Du har kjøpt de utenlandske. Men de ser jo ganske like ut, så det er ikke så rart at du tok fe- ...
Fru Bedreviter: TROR DU IKKE JEG VET HVILKE EPLER JEG SELV HAR PLUKKET UT OG KJØPT?!
Tror du ikke jeg vet hvilken epletype som er på tilbud?
Jeg: Eh, joda. Men du har faktisk kjøpt de utenlandske eplene.
Fru Bedreviter: Nei, det har jeg ikke! Disse er norske, det kan da hvem som helst se! Og jeg vil ha dem til riktig pris!
Nok er nok, også for en tålmodig butikkansatt. Det står flere kunder i kø, og jeg har rett og slett ikke tid til å fortsette denne tåpelige diskusjonen. Jeg griper tak i damas eplepose, strammer plastposen rundt ett av eplene og peker på klistremerket.
Jeg: Pleier det å være Südtirol-merker på norske epler, eller? Jeg tror nok jeg har rett når jeg sier at du har kjøpt de utenlandske.
Fru Bedreviter: Åh. Du har vel et poeng der. OK. Hm. Ehe, ha det bra!
Jeg: Ha det!
Haha, PWNED!
Moralen er: Ikke tro at du vet mer om epletyper enn butikkansatte. Sistnevnte er ikke så dumme som de ser ut til.
onsdag 3. november 2010
Gjesteopptreden: En helt vanlig godtepose
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.
Denne historien kommer fra Silje som jobber i en Meny-butikk.
En eldre dame kommer inn i butikken og spør høyt: «Har dere godtepose?»
Jeg: Hva slags godtepose tenker du på da?
Dame: Sånn vanlig svart godtepose.
Jeg tenker så det knaker for å prøve å forstå hva det er hun kan mene.
Jeg: Hva er det i den godteposen da, er det sjokolade i den?
Dame: Nei det er ikke sjokolade i den. Hallo, jeg spør etter en helt vanlig godtepose.
Jeg er fortsatt ikke sikker på hva dama tenker på, men tar henne med bort i godteriavdelingen. Vi har sjokolade adskilt fra annet godteri, og vi går jo da bort til hylla med annet godteri.
Jeg: Kan det være denne du tenker på?
Jeg viser henne en «Godt og blandet»-pose
Dame: Kan det være så vanskelig da? Jeg skal ha en helt vanlig godtepose!
Etter mange forsøk på ulike godteposer sier damen: Men den pleier å stå på andre siden.
Med andre ord der sjokoladen står.
Jeg: Men der står det jo bare sjokolade, og du sa jo det ikke var sjokolade i den?
Dame: Nei, det er ikke sjokolade i den. Men det hender det er noe karamell i den, og den pleier å stå på øverste hylle på andre siden.
Så vi tusler over til sjokoladehylla og jeg vrir nok en gang hjernen min for å finne ut hva det kan være hun mener. Jeg prøver å tenke typisk ”eldre dame” og kommer på tanken av Twist.
Jeg: Er det Twist du mener?
Dame: Nei, det er det ikke! Det er en vanlig godtepose!
Jeg finner fram en Twist-pose og viser henne.
Jeg: Er det denne du mener?
Dame: Ja, der er den, ja! Helt vanlig godtepose!
Når i alle verden ble Twist noe annet enn sjokolade? Og når i all verden begynte man å kalle det «en helt vanlig godtepose»?
Noen dager etter dukket dama opp igjen. Denne gangen var det krokan-is på pinne hun skulle ha. Krokanis på pinne finnes ikke – så vidt jeg vet, men hun mente hardnakket på at det var det hun skulle ha. Etter mye om og men viste det seg at det var en PinUp hun skulle ha…
Denne historien kommer fra Silje som jobber i en Meny-butikk.
En eldre dame kommer inn i butikken og spør høyt: «Har dere godtepose?»
Jeg: Hva slags godtepose tenker du på da?
Dame: Sånn vanlig svart godtepose.
Jeg tenker så det knaker for å prøve å forstå hva det er hun kan mene.
Jeg: Hva er det i den godteposen da, er det sjokolade i den?
Dame: Nei det er ikke sjokolade i den. Hallo, jeg spør etter en helt vanlig godtepose.
Jeg er fortsatt ikke sikker på hva dama tenker på, men tar henne med bort i godteriavdelingen. Vi har sjokolade adskilt fra annet godteri, og vi går jo da bort til hylla med annet godteri.
Jeg: Kan det være denne du tenker på?
Jeg viser henne en «Godt og blandet»-pose
Dame: Kan det være så vanskelig da? Jeg skal ha en helt vanlig godtepose!
Etter mange forsøk på ulike godteposer sier damen: Men den pleier å stå på andre siden.
Med andre ord der sjokoladen står.
Jeg: Men der står det jo bare sjokolade, og du sa jo det ikke var sjokolade i den?
Dame: Nei, det er ikke sjokolade i den. Men det hender det er noe karamell i den, og den pleier å stå på øverste hylle på andre siden.
Så vi tusler over til sjokoladehylla og jeg vrir nok en gang hjernen min for å finne ut hva det kan være hun mener. Jeg prøver å tenke typisk ”eldre dame” og kommer på tanken av Twist.
Jeg: Er det Twist du mener?
Dame: Nei, det er det ikke! Det er en vanlig godtepose!
Jeg finner fram en Twist-pose og viser henne.
Jeg: Er det denne du mener?
Dame: Ja, der er den, ja! Helt vanlig godtepose!
Når i alle verden ble Twist noe annet enn sjokolade? Og når i all verden begynte man å kalle det «en helt vanlig godtepose»?
Noen dager etter dukket dama opp igjen. Denne gangen var det krokan-is på pinne hun skulle ha. Krokanis på pinne finnes ikke – så vidt jeg vet, men hun mente hardnakket på at det var det hun skulle ha. Etter mye om og men viste det seg at det var en PinUp hun skulle ha…
lørdag 30. oktober 2010
Gjesteopptreden: Falske poser
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.
Denne historien kommer fra Eva Ceclie som har jobbet halvannet år på ICA.
Når man jobber i matbutikk møter man ganske mange spesielle kunder. Et eksempel på det er en av våre stamkunder, som kjennetegnes ved at han bare har en halv brille på seg, pluss lukten av han som kan kjennes mange meter unna. Han kjøper seg alltid en flaske med cola og en sjokolade, og hver eneste gang, uansett om jeg har gitt han pose eller ikke, så strekker han seg over kassa for å ta en pose selv. Men han tar ikke bare en, han drar til seg fem, seks stykker, før han velger ut en av dem i midten som han putter varene sine i. Resten av posene lar han bli liggende nederst ved kassa. Ikke bare er det veldig irriterende, men jeg har også lurt på om han hadde noen spesiell grunn til å gjøre det, så her om dagen fant jeg ut at jeg var nødt til å spørre:
Jeg: Trenger du mer enn en pose til det der?
Han: Neida, bare en!
Jeg: Å ja... Hvorfor tar du så mange da?
Han: Det er noe feil med dem, skjønner du.
Jeg: Hæ? Er det noe feil med posene?
Han: Ja! Noen er ekte, og noen er flaske...
Jeg: Falske mener du?
Han: Ja, nettopp! Jeg har merket det mange ganger!
Jeg: Å ja... Skjønner...
Så der har vi forklaringen! Falske poser er jo ikke bra.
Denne historien kommer fra Eva Ceclie som har jobbet halvannet år på ICA.
Når man jobber i matbutikk møter man ganske mange spesielle kunder. Et eksempel på det er en av våre stamkunder, som kjennetegnes ved at han bare har en halv brille på seg, pluss lukten av han som kan kjennes mange meter unna. Han kjøper seg alltid en flaske med cola og en sjokolade, og hver eneste gang, uansett om jeg har gitt han pose eller ikke, så strekker han seg over kassa for å ta en pose selv. Men han tar ikke bare en, han drar til seg fem, seks stykker, før han velger ut en av dem i midten som han putter varene sine i. Resten av posene lar han bli liggende nederst ved kassa. Ikke bare er det veldig irriterende, men jeg har også lurt på om han hadde noen spesiell grunn til å gjøre det, så her om dagen fant jeg ut at jeg var nødt til å spørre:
Jeg: Trenger du mer enn en pose til det der?
Han: Neida, bare en!
Jeg: Å ja... Hvorfor tar du så mange da?
Han: Det er noe feil med dem, skjønner du.
Jeg: Hæ? Er det noe feil med posene?
Han: Ja! Noen er ekte, og noen er flaske...
Jeg: Falske mener du?
Han: Ja, nettopp! Jeg har merket det mange ganger!
Jeg: Å ja... Skjønner...
Så der har vi forklaringen! Falske poser er jo ikke bra.
torsdag 21. oktober 2010
Minneverdige kunder, del 2: Fru Gjerrig
Vel, vel. Det skal neimen ikke være lett å skaffe seg en ny jobb! Har jeg sendt ut diverse søknader til ulike matkjeder, skrytt av meg selv til nye potensielle arbeidsgivere og lagt ut om hvor høyt jeg elsker butikklivet? Ja. Har dette resultert i noe annet enn "sucks to be you, lykke til videre"-mailer fra samtlige søknadssteder? Nei. Har stakkars Line blitt nødt til å krype til korset, snakke med sin tidligere sjef og trygle om å få sin gamle jobb tilbake?
...
Hun har nok det, ja. Ikke at jeg egentlig måtte trygle - sjefen min ble meget fornøyd da jeg spurte om jeg kunne komme tilbake - men likevel. Jeg bor ikke i nærheten av butikken lenger, og reiseveien blir lang og stressende midt i rushtida. Dessuten er det ganske flaut når kundene ser spørrende på meg og sier "men har ikke du sluttet, da?", og jeg må knise tåpelig og innrømme at jeg er tilbake fordi jeg ikke fant meg noe nytt.
MEN! Det finnes også lyspunkter i all denne elendigheten. For det første er ICA Nær historie, og vår lille butikk har nå blitt en fancypancy Rimi-sjappe. Billigere varer (kundene merker faktisk stor forskjell), flunkende nye hyller og cashguard. Og ekstreme åpningstider. Hvorfor stenge klokka ti når man kan stenge klokka elleve? Jeg bare spør, liksom!
Uansett - kundene er stort sett veldig fornøyde med den nye butikken. Som følge av de tydelige prisendringene har kundemassen økt, og det er mange nye fjes å se. Mange av disse nye fjesene synes det er en supergod idé å ta med seg barna sine på handletur (mer om dette i et senere innlegg), men ellers er det god stemning på jobb. Det er hyggelig å snakke med mine dypt savnede kolleger igjen, og jeg er alt i alt fornøyd med å være tilbake. (Enda mer fornøyd vil jeg nok være når jeg får lønn i november, men det er en annen sak).
Nå har jeg skrevet mye uinteressant. Dette innlegget skulle jo egentlig handle om Fru Gjerrig, som (dessverre) har begynt å vanke i butikken etter at vi ble Rimi. Fru Gjerrig handlet på ICA av og til, og da var hun alltid i skrekkelig dårlig humør. Hun brukte gjerne minst tre kvarter på å plukke med seg fem-seks varer, og ved en anledning ringte hun til vår konkurrent Prix for å spørre dem om hva de tok for en pakke vitaminer hun vurderte å kjøpe hos oss. Hun måtte jo selvfølgelig undersøke om Prix hadde en lavere pris på vitaminene! Telefonopprigningen ble gjennomført midt på gulvet i butikken, helt åpenlyst. Virker som en herlig kundetype, eller hva?
Man skulle jo tro at Fru Gjerrig er i bedre humør nå, med lavere priser og en nyoppusset butikk. Men neida.
En torsdag kveld er hun på plass. Hun ankommer i titida, med en halvfull Kiwipose i hånda. Antakelig har hun vært hos Kiwi først, og nå går hun hit for å fullføre billigvare-touren sin. Hun bruker, som vanlig, umenneskelig lang tid på bestemme seg for hvilke varer hun skal ha. Alle prislablene blir studert i detalj. Etter å ha brukt minst ti minutter borte ved avisene, hvor både Dagbladet og VG skumleses, går hun bort til frysedisken og myser ned i den.
Fru Gjerrig: DU!
Jeg: Eh, heisann. Ja?
Fru Gjerrig: Jeg lurer på hva denne her koster!
Hun holder opp en eske med frosne konfektbiter.
Jeg: Jeg har dessverre ikke prisen i hodet, men jeg kan sjekke den i kassa hvis du vil!
Fru Gjerrig stønner oppgitt og går de fem superlange skrittene bort til meg. Jeg undersøker prisen på iskonfekten og forteller henne hva den koster.
Fru Gjerrig: Uffameg, så utrolig dyrt! Hvor mange biter er det i den pakken, da? Hm, 9 stykker ja. Det blir jo veldig mye penger per bit, da! Ærlig talt!
Jeg holder klokelig kjeft mens Fru Gjerrig står og diskuterer det mulige konfektkjøpet med seg selv.
Fru Gjerrig: Jeg får vel ta den, ta!
Hun lemper de få varene sine opp på disken. En pantelapp har hun også med seg. Jeg scanner den inn og legger den i lomma, slik jeg pleier å gjøre. Deretter slår jeg inn resten av varene. Fru Gjerrig surmuler når jeg forteller henne totalsummen, men rekker meg en tohundrelapp. Vekslepengene kommer strømmende ut av maskinen (cashguard, vet dere!), og jeg gir henne kvitteringen på eget initiativ. Fru Gjerrig snapper den til seg og nileser den, fortsatt stående rett foran kassa. Etter en liten stund kommer det en annen kunde, og hun blir nødt til å flytte seg ned til varene sine. Hun har ikke begynt å legge dem i posen sin ennå. Så kikker hun plutselig opp og ser olmt på meg.
Fru Gjerrig: Hallo! Jeg tror du har slått inn noe feil her! Den konfektesken kostet da ikke så mye?
Det går ikke an å "slå inn noe feil", din grinebiter.
Jeg: Jaha? Jeg kan sjekke prisen i kassa på nytt hvis du vil?
Fru Gjerrig rekker meg konfektesken og ser på meg med et fryktelig mistenksomt blikk. Jeg scanner konfekten på nytt, som (ikke overraskende) koster nøyaktig det samme som den gjorde forrige gang jeg slo den inn. Fru Gjerrig kikker på kvitteringen sin.
Fru Gjerrig: Hm... ja, det stemmer vel. Det får gå for denne gang.
"Får gå for denne gang"?!
Deretter stiller hun seg nederst i kassa igjen, fortsatt med kvitteringen most inntil ansiktet. Her skal det visst kontrolleres til det kjedsommelige. Innimellom kikker hun opp på meg, stadig like mistenksomt. Det er tydelig at hun tror jeg er en ond forbryter som er ute etter å stjele alle pengene hennes. Jeg synes den intense overvåkingen begynner å bli en smule ekkel, og ettersom det ikke er noen andre kunder i nærheten begynner jeg å bevege meg ut av kassa.
Fru Gjerrig: Vent nå litt!
Hva er det nå da?!
Jeg: Ja?
Fru Gjerrig: Den pantelappen jeg ga til deg... kan jeg få ta en ekstra titt på den? Hvis du har den i nærheten?
Herregud, tror hun faktisk at jeg har snytt henne for de usle pantepengene?
Jeg setter meg tilbake i kassa, drar fram alle pantelappene fra bukselomma og finner Fru Gjerrigs blant de øverste. Jeg rekker den til henne.
Jeg: Her! Vær så god!
Fru Gjerrig kikker på pantelappen. Kikker på kvitteringen sin. Kikker stygt på meg. Kikker tilbake på pantelappen. Kikker tilbake på meg. Kikker på kvitteringen atter en gang. Kikker på meg igjen. Så sukker hun.
Fru Gjerrig: OK, det er vel greit da!
Hun rekker meg pantelappen, som jeg smetter ned i lomma før jeg nærmest sprinter ut av kassa og gjemmer meg i fruktområdet. Her sitter jeg halvveis på huk fram til Fru Gjerrig har forlatt butikken. For hun går faktisk til slutt, etter enda noen minutters kvitteringsstirring. Jeg lusker fram fra skjulestedet mitt. Litt seinere kommer kollegaen min bort til meg og lurer på hvorfor jeg vandrer rundt i butikken og vrir meg i hendene.
Jeg: Senvirkninger! Hun gjerrige dama var nettopp innom!
Kollega: Hahaha, jeg skjønner hva du mener. I forrige uke var hun her i over en time, jeg trodde aldri hun skulle gå sin vei.
For noen dager siden var Fru Gjerrig innom igjen. Da tillot hun seg å "handle" (dvs. studere kvitteringen) fram til ti over elleve, slik at vi ikke fikk stengt butikken før kvart over. For å si det sånn - Fru Gjerrig er min nye favorittkunde. Seriøst ass.
...
Hun har nok det, ja. Ikke at jeg egentlig måtte trygle - sjefen min ble meget fornøyd da jeg spurte om jeg kunne komme tilbake - men likevel. Jeg bor ikke i nærheten av butikken lenger, og reiseveien blir lang og stressende midt i rushtida. Dessuten er det ganske flaut når kundene ser spørrende på meg og sier "men har ikke du sluttet, da?", og jeg må knise tåpelig og innrømme at jeg er tilbake fordi jeg ikke fant meg noe nytt.
MEN! Det finnes også lyspunkter i all denne elendigheten. For det første er ICA Nær historie, og vår lille butikk har nå blitt en fancypancy Rimi-sjappe. Billigere varer (kundene merker faktisk stor forskjell), flunkende nye hyller og cashguard. Og ekstreme åpningstider. Hvorfor stenge klokka ti når man kan stenge klokka elleve? Jeg bare spør, liksom!
Uansett - kundene er stort sett veldig fornøyde med den nye butikken. Som følge av de tydelige prisendringene har kundemassen økt, og det er mange nye fjes å se. Mange av disse nye fjesene synes det er en supergod idé å ta med seg barna sine på handletur (mer om dette i et senere innlegg), men ellers er det god stemning på jobb. Det er hyggelig å snakke med mine dypt savnede kolleger igjen, og jeg er alt i alt fornøyd med å være tilbake. (Enda mer fornøyd vil jeg nok være når jeg får lønn i november, men det er en annen sak).
Nå har jeg skrevet mye uinteressant. Dette innlegget skulle jo egentlig handle om Fru Gjerrig, som (dessverre) har begynt å vanke i butikken etter at vi ble Rimi. Fru Gjerrig handlet på ICA av og til, og da var hun alltid i skrekkelig dårlig humør. Hun brukte gjerne minst tre kvarter på å plukke med seg fem-seks varer, og ved en anledning ringte hun til vår konkurrent Prix for å spørre dem om hva de tok for en pakke vitaminer hun vurderte å kjøpe hos oss. Hun måtte jo selvfølgelig undersøke om Prix hadde en lavere pris på vitaminene! Telefonopprigningen ble gjennomført midt på gulvet i butikken, helt åpenlyst. Virker som en herlig kundetype, eller hva?
Man skulle jo tro at Fru Gjerrig er i bedre humør nå, med lavere priser og en nyoppusset butikk. Men neida.
En torsdag kveld er hun på plass. Hun ankommer i titida, med en halvfull Kiwipose i hånda. Antakelig har hun vært hos Kiwi først, og nå går hun hit for å fullføre billigvare-touren sin. Hun bruker, som vanlig, umenneskelig lang tid på bestemme seg for hvilke varer hun skal ha. Alle prislablene blir studert i detalj. Etter å ha brukt minst ti minutter borte ved avisene, hvor både Dagbladet og VG skumleses, går hun bort til frysedisken og myser ned i den.
Fru Gjerrig: DU!
Jeg: Eh, heisann. Ja?
Fru Gjerrig: Jeg lurer på hva denne her koster!
Hun holder opp en eske med frosne konfektbiter.
Jeg: Jeg har dessverre ikke prisen i hodet, men jeg kan sjekke den i kassa hvis du vil!
Fru Gjerrig stønner oppgitt og går de fem superlange skrittene bort til meg. Jeg undersøker prisen på iskonfekten og forteller henne hva den koster.
Fru Gjerrig: Uffameg, så utrolig dyrt! Hvor mange biter er det i den pakken, da? Hm, 9 stykker ja. Det blir jo veldig mye penger per bit, da! Ærlig talt!
Jeg holder klokelig kjeft mens Fru Gjerrig står og diskuterer det mulige konfektkjøpet med seg selv.
Fru Gjerrig: Jeg får vel ta den, ta!
Hun lemper de få varene sine opp på disken. En pantelapp har hun også med seg. Jeg scanner den inn og legger den i lomma, slik jeg pleier å gjøre. Deretter slår jeg inn resten av varene. Fru Gjerrig surmuler når jeg forteller henne totalsummen, men rekker meg en tohundrelapp. Vekslepengene kommer strømmende ut av maskinen (cashguard, vet dere!), og jeg gir henne kvitteringen på eget initiativ. Fru Gjerrig snapper den til seg og nileser den, fortsatt stående rett foran kassa. Etter en liten stund kommer det en annen kunde, og hun blir nødt til å flytte seg ned til varene sine. Hun har ikke begynt å legge dem i posen sin ennå. Så kikker hun plutselig opp og ser olmt på meg.
Fru Gjerrig: Hallo! Jeg tror du har slått inn noe feil her! Den konfektesken kostet da ikke så mye?
Det går ikke an å "slå inn noe feil", din grinebiter.
Jeg: Jaha? Jeg kan sjekke prisen i kassa på nytt hvis du vil?
Fru Gjerrig rekker meg konfektesken og ser på meg med et fryktelig mistenksomt blikk. Jeg scanner konfekten på nytt, som (ikke overraskende) koster nøyaktig det samme som den gjorde forrige gang jeg slo den inn. Fru Gjerrig kikker på kvitteringen sin.
Fru Gjerrig: Hm... ja, det stemmer vel. Det får gå for denne gang.
"Får gå for denne gang"?!
Deretter stiller hun seg nederst i kassa igjen, fortsatt med kvitteringen most inntil ansiktet. Her skal det visst kontrolleres til det kjedsommelige. Innimellom kikker hun opp på meg, stadig like mistenksomt. Det er tydelig at hun tror jeg er en ond forbryter som er ute etter å stjele alle pengene hennes. Jeg synes den intense overvåkingen begynner å bli en smule ekkel, og ettersom det ikke er noen andre kunder i nærheten begynner jeg å bevege meg ut av kassa.
Fru Gjerrig: Vent nå litt!
Hva er det nå da?!
Jeg: Ja?
Fru Gjerrig: Den pantelappen jeg ga til deg... kan jeg få ta en ekstra titt på den? Hvis du har den i nærheten?
Herregud, tror hun faktisk at jeg har snytt henne for de usle pantepengene?
Jeg setter meg tilbake i kassa, drar fram alle pantelappene fra bukselomma og finner Fru Gjerrigs blant de øverste. Jeg rekker den til henne.
Jeg: Her! Vær så god!
Fru Gjerrig kikker på pantelappen. Kikker på kvitteringen sin. Kikker stygt på meg. Kikker tilbake på pantelappen. Kikker tilbake på meg. Kikker på kvitteringen atter en gang. Kikker på meg igjen. Så sukker hun.
Fru Gjerrig: OK, det er vel greit da!
Hun rekker meg pantelappen, som jeg smetter ned i lomma før jeg nærmest sprinter ut av kassa og gjemmer meg i fruktområdet. Her sitter jeg halvveis på huk fram til Fru Gjerrig har forlatt butikken. For hun går faktisk til slutt, etter enda noen minutters kvitteringsstirring. Jeg lusker fram fra skjulestedet mitt. Litt seinere kommer kollegaen min bort til meg og lurer på hvorfor jeg vandrer rundt i butikken og vrir meg i hendene.
Jeg: Senvirkninger! Hun gjerrige dama var nettopp innom!
Kollega: Hahaha, jeg skjønner hva du mener. I forrige uke var hun her i over en time, jeg trodde aldri hun skulle gå sin vei.
For noen dager siden var Fru Gjerrig innom igjen. Da tillot hun seg å "handle" (dvs. studere kvitteringen) fram til ti over elleve, slik at vi ikke fikk stengt butikken før kvart over. For å si det sånn - Fru Gjerrig er min nye favorittkunde. Seriøst ass.
mandag 27. september 2010
Minneverdige kunder, del 1
Det er sommer, sol og generelt en vakker og hengiven onsdag. Jeg tilbringer hele ettermiddagen i kassa, og humøret mitt synker stadig etter hvert som antallet "jeg skal bare ha masse grillmat og øl"-kunder øker. Så kommer det selvfølgelig et barn bort til meg. Dette barnet, en liten jente på omtrent åtte år, har vært innom butikken utallige ganger i fellesferien. Hun er veldig snakkesalig. Jeg er også veldig snakkesalig (for å si det pent), men jeg er fryktelig dårlig til å prate med barn. Jenta legger fem pakker med kattemat på disken.
Jente: Katten vår har fått unger!
Jeg (totalt uinteressert): Jaha, ja. Det er jo koselig.
BRYR. MEG. IKKE.
Jente: Ja! Det er fire stykker, den ene er hvit med svarte flekker, den andre er nesten helt svart, den tredje er...
Jeg lider meg gjennom diverse info om de nusselige kattungene. Plutselig føler jeg meg litt slem. Det er nesten ingen kunder i butikken, jeg holder på å krepere av kjedsomhet, og jeg er faktisk veldig glad i katter. Og her sitter jeg og surmuler over en jentunge som i grunnen kan gjøre jobbvakta mi litt mer sosial. Jeg tar meg sammen og stiller et par oppfølgingsspørsmål til det jenta forteller meg. Etter å ha fått uhyre detaljerte opplysninger rundt kattene (hvem som kanskje skal få dem, hvilken katt jenta selv håper på å kunne beholde etc.), kommer det en ny kunde til kassa. Jenta forlater butikken. Jeg kikker på klokka og konstaterer at det fortsatt er en trilliard timer igjen til vi kan stenge for dagen.
Så kommer jenta tilbake.
Jenta: Jeg glemte å kjøpe kalkunpølser til mamma! Kan du vise meg hvor de er hen?
Jeg drar meg selv ut av kassa og tar med meg jenta bort til pølsedisken. Det viser seg at vi ikke har kalkunpølser, bare pølser som inneholder både kylling og kalkun. Jentas mor liker ikke kylling- og kalkunpølser, så jenta kan i hvert fall ikke kjøpe dem! Da blir moren sint og sur og i det hele tatt. Javel.
Jeg: Hm, da er det kanskje best å ikke kjøpe noe. Du kan jo gå bort til Pri-
Jenta: Er ikke du skikkelig lav?
Excuse me?
Jeg: Eh. Joda, jeg er kanskje litt-
Jenta: For du er jo voksen! Mamma er mye høyere enn deg!
Tror ikke jeg liker moren din.
Jeg: Hehe, det er ikke alle som er høye selv om de er voksne. Jeg klarer meg ganske greit selv om jeg er litt lav!
Jenta: Jeg håper i hvert fall at jeg blir mye høyere enn du er når jeg blir stor! Det er ikke noe fint å være såå lav!
Jeg: ...
Barn, altså. Så utrolig sjarmerende og hyggelige! På den annen side kan voksne også være ganske ille. Noen uker tidligere hadde jeg besøk av en fyr som skapte tidenes kleineste stemning i butikklokalet.
Sleazy mann i 30-årene: Halla! Hvor finner jeg kondomer?
Jeg (peker): De henger der borte, ved siden av batteriene.
Fyren studerer de tre hengerne både lenge og vel. Utvalget består av kondomtypene Näkken, Profil og Easy. Plutselig snur han seg brått og traver tilbake mot kassa igjen.
Sleazy mann i 30-årene: Du! Har dere ikke Good Vibration Kit?
Jooda, når jeg tenker etter har jeg gjemt en hel haug bak kassa her.
Jeg: Vi har nok bare de typene som henger der, dessverre!
Sleazy mann i 30-årene: Jasså. Det var jo dumt.
Deretter stiller han seg ved siden av kassa og glaner intenst på meg. Det er ingen andre kunder i butikken, og jeg merker at en viss pinlig stillhet kommer snikende innover oss. Som den store pratemakeren jeg jo er, takler jeg som regel slike situasjoner ved å snakke. Note to self: Lær deg å holde kjeft.
Jeg: Ehh, altså... det kan jo hende at vi får inn Good Vibration Kit seinere... hvis den er... godt etterspurt.
Sleazy mann i 30-årene (smiler sleskt til meg mens han legger varene sine på båndet): Jah, det får vi da håpe! Du vet - damene liker den vibreringa. Hehehe!
HVA FAEN SKAL JEG SI NÅ?!
Jeg: Eh, hehe, jaha ja, OK...
Kjempebra, Line! Strålende innsats! Klapp på skuldra!
Sleazy mann i 30-årene: Vel, du får si til sjefen din at han skal ta inn den typen! Da får dere sikkert flere kunder også!
Så blunker han til meg, tar varene sine under armen og forlater butikken. Jeg sitter betuttet igjen i kassa. Like etter trasker kollegaen min forbi, stopper opp og spør meg hvorfor jeg er så "sinnssykt rød i fleisen". Flott.
Jente: Katten vår har fått unger!
Jeg (totalt uinteressert): Jaha, ja. Det er jo koselig.
BRYR. MEG. IKKE.
Jente: Ja! Det er fire stykker, den ene er hvit med svarte flekker, den andre er nesten helt svart, den tredje er...
Jeg lider meg gjennom diverse info om de nusselige kattungene. Plutselig føler jeg meg litt slem. Det er nesten ingen kunder i butikken, jeg holder på å krepere av kjedsomhet, og jeg er faktisk veldig glad i katter. Og her sitter jeg og surmuler over en jentunge som i grunnen kan gjøre jobbvakta mi litt mer sosial. Jeg tar meg sammen og stiller et par oppfølgingsspørsmål til det jenta forteller meg. Etter å ha fått uhyre detaljerte opplysninger rundt kattene (hvem som kanskje skal få dem, hvilken katt jenta selv håper på å kunne beholde etc.), kommer det en ny kunde til kassa. Jenta forlater butikken. Jeg kikker på klokka og konstaterer at det fortsatt er en trilliard timer igjen til vi kan stenge for dagen.
Så kommer jenta tilbake.
Jenta: Jeg glemte å kjøpe kalkunpølser til mamma! Kan du vise meg hvor de er hen?
Jeg drar meg selv ut av kassa og tar med meg jenta bort til pølsedisken. Det viser seg at vi ikke har kalkunpølser, bare pølser som inneholder både kylling og kalkun. Jentas mor liker ikke kylling- og kalkunpølser, så jenta kan i hvert fall ikke kjøpe dem! Da blir moren sint og sur og i det hele tatt. Javel.
Jeg: Hm, da er det kanskje best å ikke kjøpe noe. Du kan jo gå bort til Pri-
Jenta: Er ikke du skikkelig lav?
Excuse me?
Jeg: Eh. Joda, jeg er kanskje litt-
Jenta: For du er jo voksen! Mamma er mye høyere enn deg!
Tror ikke jeg liker moren din.
Jeg: Hehe, det er ikke alle som er høye selv om de er voksne. Jeg klarer meg ganske greit selv om jeg er litt lav!
Jenta: Jeg håper i hvert fall at jeg blir mye høyere enn du er når jeg blir stor! Det er ikke noe fint å være såå lav!
Jeg: ...
Barn, altså. Så utrolig sjarmerende og hyggelige! På den annen side kan voksne også være ganske ille. Noen uker tidligere hadde jeg besøk av en fyr som skapte tidenes kleineste stemning i butikklokalet.
Sleazy mann i 30-årene: Halla! Hvor finner jeg kondomer?
Jeg (peker): De henger der borte, ved siden av batteriene.
Fyren studerer de tre hengerne både lenge og vel. Utvalget består av kondomtypene Näkken, Profil og Easy. Plutselig snur han seg brått og traver tilbake mot kassa igjen.
Sleazy mann i 30-årene: Du! Har dere ikke Good Vibration Kit?
Jooda, når jeg tenker etter har jeg gjemt en hel haug bak kassa her.
Jeg: Vi har nok bare de typene som henger der, dessverre!
Sleazy mann i 30-årene: Jasså. Det var jo dumt.
Deretter stiller han seg ved siden av kassa og glaner intenst på meg. Det er ingen andre kunder i butikken, og jeg merker at en viss pinlig stillhet kommer snikende innover oss. Som den store pratemakeren jeg jo er, takler jeg som regel slike situasjoner ved å snakke. Note to self: Lær deg å holde kjeft.
Jeg: Ehh, altså... det kan jo hende at vi får inn Good Vibration Kit seinere... hvis den er... godt etterspurt.
Sleazy mann i 30-årene (smiler sleskt til meg mens han legger varene sine på båndet): Jah, det får vi da håpe! Du vet - damene liker den vibreringa. Hehehe!
HVA FAEN SKAL JEG SI NÅ?!
Jeg: Eh, hehe, jaha ja, OK...
Kjempebra, Line! Strålende innsats! Klapp på skuldra!
Sleazy mann i 30-årene: Vel, du får si til sjefen din at han skal ta inn den typen! Da får dere sikkert flere kunder også!
Så blunker han til meg, tar varene sine under armen og forlater butikken. Jeg sitter betuttet igjen i kassa. Like etter trasker kollegaen min forbi, stopper opp og spør meg hvorfor jeg er så "sinnssykt rød i fleisen". Flott.
onsdag 8. september 2010
De små hærverkerne
Long time, no see. Jeg har ingen jobb lenger. Det er litt deilig og litt trist. Mest deilig, det skal jeg innrømme. Etter nesten fire år som butikkmedarbeider er det greit med en pause. På den annen side er det ikke spesielt lønnsomt å være arbeidsløs, og jeg har allerede startet jakten etter noe nytt. Eller, jeg skal starte. Jeg må bare nyte friheten en ørliten stund til. Uansett kommer jeg garantert til å bli ansatt i en ny matvarekjede når den tid kommer, så det er bare å glede seg! Jeg gleder meg i hvert fall... supermye.
En av de tingene jeg absolutt ikke savner med butikklivet, er barn. Dere som har lest denne bloggen en stund, har muligens fått med dere at jeg ikke akkurat er så begeistret for slike fysaker. Snarere tvert i mot, faktisk. Dere kan si hva dere vil om hvor fantastisk søte, yndige, kosete og snuskeluskete unger kan være, men jeg er altså ikke enig. Punktum. Som kasseansatt møter man nemlig en haug med drittunger, og dette innlegget er viet til noen av dem. De små hærverkerne.
Det er en vanlig fredag kveld i begynnelsen av juni. Rushet er over for flere timer siden, og jeg tusler fraværende rundt i godteavdelingen (som er nærmest kassa) og rydder i hyllene. Plutselig oppdager jeg noe særdeles oppsiktsvekkende. Det ligger en brukket Smilrull i hylla! Knekt tvers over! Masse sjokolade ligger strødd utover alle de andre rullene. Kollegaen min kommer tilfeldigvis forbi, og jeg viser ham funnet mitt.
Kollega: Ojsann. Herregud, hvem er det som gidder å drive på sånn? Sikkert noen ungdommer.
Jeg: Ja. Eller noen barn...
I løpet av kvelden gjør flere jeg oppdagelser - utallige sjokoladeruller i hyllene ser slik ut:
Her er det åpenbart noen som er ute etter å ødelegge sjokoladene våre. Eller halvveis ødelegge dem. Vi som jobber i butikk vet godt at kunder ikke rører varer som ser bittelitt herpa ut, så disse varene ligger alltid igjen i hylla i en evighet og går til slutt ut på dato. (Hvis dette gjelder sjokolade eller noe annet godt, hender det av og til at vi legger det på personalrommet og spiser det selv. Men det er litt hemmelig, og dessuten ikke poenget i denne historien).
Lørdag morgen: Detektiv Line sitter og speider i kassa. Til å begynne med er det bare gamle damer på besøk, og jeg mistenker egentlig ikke dem for å ødelegge sjokoladeruller. Faktisk detter jeg litt ut av etterforskerrollen min noen timer, men er raskt tilbake igjen idet jeg blir oppmerksom på tre små guttekrek som spankulerer mot godterihyllene. De har på seg fotballdrakter, og jeg mistenker dem øyeblikkelig for å være venner av min slaskete lillebror. Jeg regner altså med at vennene hans ikke er noe særlig bedre. Den ene gutten i trekløveret kjenner jeg igjen, han har besøkt butikken mange ganger tidligere. Ved flere anledninger har han forsøkt å få varer gratis ved hjelp av frekke kommentarer, uten å lykkes. Jeg har dessverre ikke mulighet til å gi kunder gratisvarer helt uten videre, og særlig ikke til barn.
Uansett - guttene går mot sjokoladen. Jeg ekspederer en annen kunde for øyeblikket, og strekker halsen så langt jeg kan for å følge med på guttene samtidig. Multitasking er en av mine (få) spesialiteter. Kunden kikker selvfølgelig dumt på meg der jeg sitter som en sjiraff. Jeg slår inn varene i rekordfart for å bli kvitt utsiktshindringen fortest mulig, og idet kjøpet gjennomføres ser jeg tydelig at den ene drittgutten griper tak i en sjokoladerull og bender den hardt fram og tilbake. AHA!
Jeg kaster meg dramatisk ut av kassa og sprinter bort til guttene.
Jeg: Hva er det du driver med, egentlig?!
Gutt #1: Hæ?
Jeg: Jeg så at du bøyde på den sjokoladerullen! Og i går fant vi en brukket Smil i hylla! Dere er klar over at dette kan kalles hærverk?
Hva gjør barn når de blir tatt på fersken, mon tro? Legger de seg flate, unnskylder seg og gråter en skvett for syns skyld? Vel, det gjorde i hvert fall ikke disse ungene. De skyldte på hverandre i stedet.
Gutt #1: Hallo, det er ikke bare jeg som har gjort dette! Han der har også gjort det!
Gutt #2: Det har jeg vel ikke, det har jeg vel ikke! Seriøst, jeg har ikke gjort noenting!
Gutt #3: Jeg gjorde det bare litt, det er han som har gjort mest!
Så der står de, da. Og peker på hverandre mens de skriker uforståelig. Jeg gir opp.
Jeg: Vet dere hva, det er totalt uinteressant for meg hvem av dere som har gjort det ene og det andre. Men jeg kommer til å informere sjefen min om det som har skjedd, og nå vil jeg at dere skal gå.
Gutt #1 (den frekkasen): Hallo, du kan jo ikke bare kaste oss ut da!
Jeg: Selvfølgelig kan jeg kaste dere ut! Dere ødelegger varene våre! Skal jeg rope på sjefen min med én gang, kanskje?
Guttene piler ut døra. De kan jo ikke vite at sjefen min nesten aldri er tilstede på lørdager. Kollegaen min får derimot gleden av å høre hele historien i detalj når han slentrer forbi kassa litt seinere - og han ler godt av meg der jeg sitter og vifter engasjert med armene mens jeg forteller. Det er vel lov til å være litt stolt når man har kastet ut slike fæle drittunger? Det synes i hvert fall jeg. Amen.
En av de tingene jeg absolutt ikke savner med butikklivet, er barn. Dere som har lest denne bloggen en stund, har muligens fått med dere at jeg ikke akkurat er så begeistret for slike fysaker. Snarere tvert i mot, faktisk. Dere kan si hva dere vil om hvor fantastisk søte, yndige, kosete og snuskeluskete unger kan være, men jeg er altså ikke enig. Punktum. Som kasseansatt møter man nemlig en haug med drittunger, og dette innlegget er viet til noen av dem. De små hærverkerne.
Det er en vanlig fredag kveld i begynnelsen av juni. Rushet er over for flere timer siden, og jeg tusler fraværende rundt i godteavdelingen (som er nærmest kassa) og rydder i hyllene. Plutselig oppdager jeg noe særdeles oppsiktsvekkende. Det ligger en brukket Smilrull i hylla! Knekt tvers over! Masse sjokolade ligger strødd utover alle de andre rullene. Kollegaen min kommer tilfeldigvis forbi, og jeg viser ham funnet mitt.
Kollega: Ojsann. Herregud, hvem er det som gidder å drive på sånn? Sikkert noen ungdommer.
Jeg: Ja. Eller noen barn...
I løpet av kvelden gjør flere jeg oppdagelser - utallige sjokoladeruller i hyllene ser slik ut:
Her er det åpenbart noen som er ute etter å ødelegge sjokoladene våre. Eller halvveis ødelegge dem. Vi som jobber i butikk vet godt at kunder ikke rører varer som ser bittelitt herpa ut, så disse varene ligger alltid igjen i hylla i en evighet og går til slutt ut på dato. (Hvis dette gjelder sjokolade eller noe annet godt, hender det av og til at vi legger det på personalrommet og spiser det selv. Men det er litt hemmelig, og dessuten ikke poenget i denne historien).
Lørdag morgen: Detektiv Line sitter og speider i kassa. Til å begynne med er det bare gamle damer på besøk, og jeg mistenker egentlig ikke dem for å ødelegge sjokoladeruller. Faktisk detter jeg litt ut av etterforskerrollen min noen timer, men er raskt tilbake igjen idet jeg blir oppmerksom på tre små guttekrek som spankulerer mot godterihyllene. De har på seg fotballdrakter, og jeg mistenker dem øyeblikkelig for å være venner av min slaskete lillebror. Jeg regner altså med at vennene hans ikke er noe særlig bedre. Den ene gutten i trekløveret kjenner jeg igjen, han har besøkt butikken mange ganger tidligere. Ved flere anledninger har han forsøkt å få varer gratis ved hjelp av frekke kommentarer, uten å lykkes. Jeg har dessverre ikke mulighet til å gi kunder gratisvarer helt uten videre, og særlig ikke til barn.
Uansett - guttene går mot sjokoladen. Jeg ekspederer en annen kunde for øyeblikket, og strekker halsen så langt jeg kan for å følge med på guttene samtidig. Multitasking er en av mine (få) spesialiteter. Kunden kikker selvfølgelig dumt på meg der jeg sitter som en sjiraff. Jeg slår inn varene i rekordfart for å bli kvitt utsiktshindringen fortest mulig, og idet kjøpet gjennomføres ser jeg tydelig at den ene drittgutten griper tak i en sjokoladerull og bender den hardt fram og tilbake. AHA!
Jeg kaster meg dramatisk ut av kassa og sprinter bort til guttene.
Jeg: Hva er det du driver med, egentlig?!
Gutt #1: Hæ?
Jeg: Jeg så at du bøyde på den sjokoladerullen! Og i går fant vi en brukket Smil i hylla! Dere er klar over at dette kan kalles hærverk?
Hva gjør barn når de blir tatt på fersken, mon tro? Legger de seg flate, unnskylder seg og gråter en skvett for syns skyld? Vel, det gjorde i hvert fall ikke disse ungene. De skyldte på hverandre i stedet.
Gutt #1: Hallo, det er ikke bare jeg som har gjort dette! Han der har også gjort det!
Gutt #2: Det har jeg vel ikke, det har jeg vel ikke! Seriøst, jeg har ikke gjort noenting!
Gutt #3: Jeg gjorde det bare litt, det er han som har gjort mest!
Så der står de, da. Og peker på hverandre mens de skriker uforståelig. Jeg gir opp.
Jeg: Vet dere hva, det er totalt uinteressant for meg hvem av dere som har gjort det ene og det andre. Men jeg kommer til å informere sjefen min om det som har skjedd, og nå vil jeg at dere skal gå.
Gutt #1 (den frekkasen): Hallo, du kan jo ikke bare kaste oss ut da!
Jeg: Selvfølgelig kan jeg kaste dere ut! Dere ødelegger varene våre! Skal jeg rope på sjefen min med én gang, kanskje?
Guttene piler ut døra. De kan jo ikke vite at sjefen min nesten aldri er tilstede på lørdager. Kollegaen min får derimot gleden av å høre hele historien i detalj når han slentrer forbi kassa litt seinere - og han ler godt av meg der jeg sitter og vifter engasjert med armene mens jeg forteller. Det er vel lov til å være litt stolt når man har kastet ut slike fæle drittunger? Det synes i hvert fall jeg. Amen.
tirsdag 27. juli 2010
Fellesferiens gleder
Nå er det - som de fleste muligens har fått med seg - sommer. Butikken jeg jobber i, ligger i et område hvor folk generelt er ganske velstående. De har svære hus, fine hager og kule biler med plass til hele familien. Jeg synes at disse menneskene burde være hjemme i ferien. Når man har et slikt stort, flott hus og en lekker hage, er det da tullete å reise langt vekk bare fordi det er sommer? Ærlig talt! Etter min mening bør alle som bor her pelle seg hjem igjen, ligge i hagen og sole seg og nyte livet. Og gå og handle på ICA. Helst flere ganger om dagen. Vær så snill? I så fall blir jeg og alle mine kolleger meget takknemlige.
Parkeringsplassen vår er nemlig like tom som en skolegård antakelig er på denne tida av året. De få kundene som stikker innom butikken, kjøper bare en brus og går ut igjen. Hyllene er ryddet, de få varene vi mottar er satt ut, og kassene er vasket ørten ganger. Generelt ser hele butikken fabulous ut. En fantastisk ren og ryddig butikk = fryktelig få kunder. Jeg, som har vært så heldig å få lov til å jobbe hver dag i to uker, skal ikke legge skjul på at jeg kjeder meg litt av og til. Faktisk kjeder jeg meg en hel del. Konstant, når jeg tenker etter.
Heldigvis er jeg en meget kreativ jente. I hvert fall blir jeg veldig kreativ når jeg er tvunget til å sitte i en tom butikk nesten åtte timer hver dag. Faktisk lurer jeg litt på om jeg skal kutte ut alt som heter utdanning og heller satse på en kunstnerisk karriere. Hva sier dere, virker ikke denne kvitteringsvifta særdeles lovende?
Eventuelt kan jo ICA ansette meg som en slags illustratør. Man kan vel ikke nekte for at kundeavisa ble atskillig mer sjarmerende etter at jeg arbeidet litt med den?
Vel, vel. Ellers hører jeg mye på radio, ettersom sjefen vår faktisk har gitt oss lov til det. Da p3 valgte å sende en viss Karpe Diem-låt for sikkert tohundrede gang i løpet av tre timer, ble jeg irritert. Så irritert at jeg glemte at det faktisk kommer kunder på besøk innimellom.
Jeg: Herregud, da! De skal vel ikke spille den sangen nå igjen?!
Kunde: Eh. Hei, hei.
Jeg: Ehe, heisann. Jeg beklager.
Kunde: Høhø, det går fint. Er det stille her om dagen, eller?
"Stille" er vel bare forbokstaven. Til og med min superkollega, som aldri gjør en flue fortred og ble kåret til årets ansatt i 2009, kjeder seg litt:
I løpet av våre vakter sammen har vi spilt hangman, gjennomført selvlagde quizer og hatt høytlesing av FHM. Dette er selvfølgelig ikke noe vi pleier å gjøre til vanlig. Men ferie er ferie! Forøvrig liker vi å gjøre noe ekstra for kundene våre nå som det er sommer. (Les: Vi liker å gjøre noe ekstra for kundene våre fordi dette medfører at vi selv får noe å bruke en halvtime eller to på). Se hvilke lekre smaksprøver min nevnte kollega lagde på lørdag!
Ingen skal komme og si at vi ikke gjør en skikkelig arbeidsinnsats! I dag er det imidlertid bare fire dager igjen til jeg skal ta på meg den røde ICA-uniformen for aller siste gang. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg synes det er trist eller ikke.
Parkeringsplassen vår er nemlig like tom som en skolegård antakelig er på denne tida av året. De få kundene som stikker innom butikken, kjøper bare en brus og går ut igjen. Hyllene er ryddet, de få varene vi mottar er satt ut, og kassene er vasket ørten ganger. Generelt ser hele butikken fabulous ut. En fantastisk ren og ryddig butikk = fryktelig få kunder. Jeg, som har vært så heldig å få lov til å jobbe hver dag i to uker, skal ikke legge skjul på at jeg kjeder meg litt av og til. Faktisk kjeder jeg meg en hel del. Konstant, når jeg tenker etter.
Heldigvis er jeg en meget kreativ jente. I hvert fall blir jeg veldig kreativ når jeg er tvunget til å sitte i en tom butikk nesten åtte timer hver dag. Faktisk lurer jeg litt på om jeg skal kutte ut alt som heter utdanning og heller satse på en kunstnerisk karriere. Hva sier dere, virker ikke denne kvitteringsvifta særdeles lovende?
Eventuelt kan jo ICA ansette meg som en slags illustratør. Man kan vel ikke nekte for at kundeavisa ble atskillig mer sjarmerende etter at jeg arbeidet litt med den?
Vel, vel. Ellers hører jeg mye på radio, ettersom sjefen vår faktisk har gitt oss lov til det. Da p3 valgte å sende en viss Karpe Diem-låt for sikkert tohundrede gang i løpet av tre timer, ble jeg irritert. Så irritert at jeg glemte at det faktisk kommer kunder på besøk innimellom.
Jeg: Herregud, da! De skal vel ikke spille den sangen nå igjen?!
Kunde: Eh. Hei, hei.
Jeg: Ehe, heisann. Jeg beklager.
Kunde: Høhø, det går fint. Er det stille her om dagen, eller?
"Stille" er vel bare forbokstaven. Til og med min superkollega, som aldri gjør en flue fortred og ble kåret til årets ansatt i 2009, kjeder seg litt:
I løpet av våre vakter sammen har vi spilt hangman, gjennomført selvlagde quizer og hatt høytlesing av FHM. Dette er selvfølgelig ikke noe vi pleier å gjøre til vanlig. Men ferie er ferie! Forøvrig liker vi å gjøre noe ekstra for kundene våre nå som det er sommer. (Les: Vi liker å gjøre noe ekstra for kundene våre fordi dette medfører at vi selv får noe å bruke en halvtime eller to på). Se hvilke lekre smaksprøver min nevnte kollega lagde på lørdag!
Ingen skal komme og si at vi ikke gjør en skikkelig arbeidsinnsats! I dag er det imidlertid bare fire dager igjen til jeg skal ta på meg den røde ICA-uniformen for aller siste gang. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg synes det er trist eller ikke.
mandag 26. juli 2010
Gjesteopptreden: Fra Lene
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.
Denne historien kommer fra Lene. Hun har jobbet på Shell og 7-Eleven, og i en lekebutikk/bokhandel. Det er få ting hun ikke har hørt kundene si.
I leke-/bokbutikken er det en veldig treg bankterminal, og da hører jeg ofte:
Kunde: Næmmen, dette gikk tregt.
Jeg: Ja, det hender seg at den er det.
Kunde: Det står bare kobler opp her.
Jeg tenker: Ja, selvfølgelig. Det er vel det den skal gjøre?
Kunden begynner å bli litt irritert. Og vips der gikk den igjennom, etter 30 sekunder ventetid.
Kunde: Det var på tide altså!
På Shell var det en stamkunde som alltid ha kaffe, og hver gang var kaffekoppen full av kald kaffe fra før av. Jeg ignorerte dette hver gang, og ga ham kaffen han ba om. Han ble alltid stående ved kassen og sa ikke noe.
Til en medarbeider hadde han en gang spurt om hun ville ha noe i Sverige, i og med at han skulle dit i helgen. Hun takket pent nei.
Han: Skal du ikke ha noe vin da?
Og han ble stående og mase en god stund.
Til slutt ga hun opp å si nei, og sa at hun kunne sende ham en melding om hun skulle ha noe. Han skrev ned nummeret, gliste og gikk. Hun ville ikke ha noe, og sendte derfor ingen melding heller.
Neste gang hun jobbet kom han innom som vanlig. Denne gangen med en full kaffekopp og en pose.
Han ga posen til henne. Hun så rart på ham og skjønte ikke helt greia.
Han: Det er vinen din, det blir 250 kroner.
Hun hadde jo ikke bedt han kjøpe noe som helst. Men betale det måtte hun, for de to vinflaskene hun egentlig ikke skulle ha.
Denne historien kommer fra Lene. Hun har jobbet på Shell og 7-Eleven, og i en lekebutikk/bokhandel. Det er få ting hun ikke har hørt kundene si.
I leke-/bokbutikken er det en veldig treg bankterminal, og da hører jeg ofte:
Kunde: Næmmen, dette gikk tregt.
Jeg: Ja, det hender seg at den er det.
Kunde: Det står bare kobler opp her.
Jeg tenker: Ja, selvfølgelig. Det er vel det den skal gjøre?
Kunden begynner å bli litt irritert. Og vips der gikk den igjennom, etter 30 sekunder ventetid.
Kunde: Det var på tide altså!
På Shell var det en stamkunde som alltid ha kaffe, og hver gang var kaffekoppen full av kald kaffe fra før av. Jeg ignorerte dette hver gang, og ga ham kaffen han ba om. Han ble alltid stående ved kassen og sa ikke noe.
Til en medarbeider hadde han en gang spurt om hun ville ha noe i Sverige, i og med at han skulle dit i helgen. Hun takket pent nei.
Han: Skal du ikke ha noe vin da?
Og han ble stående og mase en god stund.
Til slutt ga hun opp å si nei, og sa at hun kunne sende ham en melding om hun skulle ha noe. Han skrev ned nummeret, gliste og gikk. Hun ville ikke ha noe, og sendte derfor ingen melding heller.
Neste gang hun jobbet kom han innom som vanlig. Denne gangen med en full kaffekopp og en pose.
Han ga posen til henne. Hun så rart på ham og skjønte ikke helt greia.
Han: Det er vinen din, det blir 250 kroner.
Hun hadde jo ikke bedt han kjøpe noe som helst. Men betale det måtte hun, for de to vinflaskene hun egentlig ikke skulle ha.
lørdag 24. juli 2010
Gjesteopptreden: Emoanonym
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.
Denne historien kommer fra Emoanonym.
Denne historien kommer fra Emoanonym.
Jeg har jobbet i ulike matbutikker de siste årene, og kundene....
En liten, rar jente som ofte pleide å komme innom var der igjen. Hun hadde flere ganger tidligere feks. puttet en 200 grams-sjokolade i øvre del av genser-ermet, for så å ha påstått at hun har "glemt at hun la den der" idet hun blir på vei ut.
Denne dagen hadde hun med handlelapp:
Jenta: Har dere puffa ris?
"Ja, det har du her," sier jeg og kaster en pose til henne.
Jenta: Nei... Det står jo at dette er puffET ris..
Jeg: Men det er jo det samme, bare at du sier det på dialekt.
Jenta: Kan jeg låne telefon og ringe mamma?
I en tidligere anledning har jeg jobbet som baker i en dagligvarebutikk, hvor jeg også har en del kundekontakt.
En kvinne kommer bort i bakeriet mens jeg står og holder på med noe jeg helst ikke kan gå fra:
Kvinnen: Du, jeg ser ingen pris på denne kaken.
Jeg: Å, men prisen skal stå der borte, det er jeg sikker på.
Jeg er veldig vant til at kunder ikke ser ordentlig etter, og ber de derfor alltid ta en ekstra titt før jeg blir med dem selv.
"JEG SER FORTSATT IKKE DEN FORBANNA PRISEN!!!!!!!" sier hun og SLENGER kaka ned i kakedisken idet jeg kommer etter henne for å hjelpe henne.
Hun puster og peser mens hun går fram og tilbake.
Jeg: Nei, de har visst tatt vekk labelen. Jeg kan godt ringe lageret og spørre om du vil?
Da går hun.
Kunde nummer 3 er priceless. Jeg jobber fortsatt som baker, og spaserer rundt utenfor bakeriet da en kunde kommer inn med en pantelapp.
Han: HVA ER DETTE FOR NOE! Her har jeg stått og pantet flasker for 7 kroner, så trykker jeg på knappen, og da står det at jeg kun får 2,50! Her går jeg på butikken i beste tro, og jeg FÅR SÅ VIDT DE ØKONOMISKE ENDENE TIL Å MØTES, så prøver dere på toppen av det hele å SNYLTE meg! Nå ANER jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre!!
Alt dette roper han superfort, så det er umulig å bryte inn på noen som helst måte. Jeg må bare stå der og ta imot talen.
Jeg: Eeh, nå har jeg ikke noe med den pantemaskinen og gjøre, men jeg kan godt ringe og høre med lageret så du får så mye penger du skal....
Han: NEI, hva skal jeg gjøre!!! Mine økonomiske ender sliter nok fra før, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, dette er det VERSTE jeg har opplevd i HELE mitt liv! 7 kroner og 2,50 - hvor DUM er den pantemaskinen egentlig! Herregud, det er det absolutt VERSTE...
Jeg: Går og ringer lageret jeg da...
Mens jeg går bak for å ringe ser jeg ham sparere videre i butikken mens han roper at dette er det "ABSOLUTT VERSTE" han noengang hadde opplevd. Så jeg driter i hele fyren og håper noen andre ansatte tar seg av ham.
Kunde nr. 4 står og ser på at jeg setter inn nystekte brød i hyllene, før han tar i et av de VARME brødene og spør:
"Ja, er det stekt i dag det her eller?"
Jeg: Nei du, dette ble stekt i forrige uke.
fredag 23. juli 2010
Gjesteopptreden: Koselig på Spar
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.
Denne historien kommer fra Ida som har jobbet på Rema 1000, Spar og Hennes & Mauritz.
I min ungdom (vel, det er vel 11 år siden, da) jobbet jeg et par år FULLTID i kassen på Spar. En dag var det et ektepar på rundt 50 som handlet en drøss med varer, og når han hadde lastet opp alle varene på rullebåndet lå VG og Dagbladet igjen i handlevognen.
Jeg: Unnskyld, men jeg tror du glemte å legge opp avisene?
Kunde (den mannlige delen av ekteparet): De hadde jeg med meg inn.
Jeg: Åja, neste gang er det fint om du sier fra om det i kassen når du går inn i butikken
kunde: Jaha.
(Jeg tar betalt, og kunden pakker varene, og ser han har kjøpt for lite poser. Han henter så en pose, og KASTER 50 øre i ansiktet mitt.)
Kunde: Ja, her har du 50 øre for posen, ellers så beskylder du meg vel for å ha stjålet den også.
Så koselig jobb å sitte i kassa, altså...
Denne historien kommer fra Ida som har jobbet på Rema 1000, Spar og Hennes & Mauritz.
I min ungdom (vel, det er vel 11 år siden, da) jobbet jeg et par år FULLTID i kassen på Spar. En dag var det et ektepar på rundt 50 som handlet en drøss med varer, og når han hadde lastet opp alle varene på rullebåndet lå VG og Dagbladet igjen i handlevognen.
Jeg: Unnskyld, men jeg tror du glemte å legge opp avisene?
Kunde (den mannlige delen av ekteparet): De hadde jeg med meg inn.
Jeg: Åja, neste gang er det fint om du sier fra om det i kassen når du går inn i butikken
kunde: Jaha.
(Jeg tar betalt, og kunden pakker varene, og ser han har kjøpt for lite poser. Han henter så en pose, og KASTER 50 øre i ansiktet mitt.)
Kunde: Ja, her har du 50 øre for posen, ellers så beskylder du meg vel for å ha stjålet den også.
Så koselig jobb å sitte i kassa, altså...
torsdag 22. juli 2010
Gjesteopptreden: Rema 1000 og bill.mrk. Slesk
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.
Her kommer det historier fra Berit.
#1
Det var en helt vanlig lørdag på Rema 1000. Kundene kom med overfylte handlevogner som resulterte i meterlange kvitteringer. Etter noen timer i kassa, fikk jeg endelig anledningen til å komme meg bort litt. Idet jeg gikk, kom det inn en mann, som spurte:
Mannen: Har dere gass her?
Jeg gav han en nøkkel og viste han veien ut i gangen. Ut fra ansiktsuttrykket hans og dømme, så det ut som noen hadde skrevet et stort spørsmålstegn i skallen hans. Jeg tenkte: "Ehh, forventer du at jeg skal være med, eller hva?" Han er en lokal kunde, så jeg vet at han er en som kan komme med en spøk nå og da, så dette var jo ikke helt unaturlig.
Jeg: Ja, det er inn døra til høyre i gangen.
Han enda mer spørrende på meg. Jeg begynte å miste tålmodigheten, og sørget for å uttrykke meg tydeligere enn forrige gang.
Jeg: Ja, her er nøkkelen til dass.
Mannen: DASS?! Jeg skal da ikke på dass, jeg spurte etter gass!
Du aner ikke hvor flau jeg ble over mine tette øreganger. Så passende at det var flere kjentfolk tilstede. Såklart måtte alle le, inkludert kunden selv, og påpeke den nye ansiktsfargen min. Idet øyeblikket skulle jeg ønske at jeg hadde en spade å grave meg ned med...
#2
Jeg var på jobb og gjorde et forsøk på å være hyggelig og kundevennlig etter en ellers så lang dag. En kunde hadde fått gjennom alle varene sine i kassen min, men sendte ungen sin til å hente noe mer.
"Det kommer snart noe mer, så jeg kan ikke betale enda."
Jeg nikket bekreftende, og utbrøt: "Åja, så han kommer snart tilb..."
Idet øyeblikket kom ungen tilbake og moren gav meg tidenes styggeste blikk. Det var først da jeg innså at avkommet hennes var ei jente. Ehe, det var ikke så åpenbart hvilket kjønn det var. Tro meg.
3#
Det var en fredagskveld og jeg gjorde mine vanlige gjøremål ute i butikken. Jeg holdt på med mitt, og merka snart at to mannlige kunder stod et lite stykke unna og stirra som besatt. Jeg prøvde å ignorere det og fortsatte jobben, men ble helt ærlig distrahert av å ha dem i sidesynet. Jeg kunne ikke fatte hva faen som var problemet deres. Plutselig begynte han ene å bevege seg nærmere og nærmere. Det eneste jeg la merke til ved han i det øyeblikket, var den utvaska og vide shortsen fra 70-tallet han hadde på seg. Jeg fryktet det verste, men levde i håpet om at han skulle lenger bort for å hente en vare.
MEN NEIDA.
Før jeg visste ordet av det, stod han rett bak meg. Granska meg fra topp til tå. Helt uten videre, utbrøt han: "Fin dame!" Jeg visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre - rett og slett. Heldigvis forduftet han langt nok vekk til at jeg fikk "gjemt meg" litt. I mellomtiden prøvde han å ta kontakt med to andre kvinnelige kollegaer av meg, der han blant annet spurte etter telefonnumre og gav samme "kompliment" som han gjorde til meg. Det lille jeg fikk sett av han var jaggu nok. Du skulle sett dét dollargliset. ÆSJ!
Ellers var jeg heldig å komme i kontakt med en delvis tannløs femtiåring, som tydeligvis hadde sett et par bilder av meg på Facebook gjennom en felles venn.
Mannen: Heihei, du! *slesk latter, stirre opp og ned på meg*
Jeg: Ja, hei, ja..
Mannen: Driver og rydder du da? Hehe
Jeg: Jadda, må nesten det, vettu!
Mannen: Ja-a.
Jeg: *likegyldig*
Mannen: *trekker pusten* Jeg så noen fine bilder av deg på Facebook, forresten!
Jeg: Åfydda, hva var det for noe?
Mannen: Nei, det sier vi ikke noe om! *slesk latter*
I det øyeblikket visste jeg heller ikke hva jeg skulle tro. Hva svarer man på sånt? Hvordan skal man reagere - spy eller grine? Jeg finner ikke ord. Gudskjelov viste det seg at det bare var noen "spenstige" bilder av at jeg og søstra mi gjorde akrobatiske øvelser på gresset. Farlige greier, altså...
Og mens vi er inne på ekle ting:
Denne historien kommer fra Oda.
Jeg jobber på en liten lokal kiosk. Der er det tipping. For å få tippe må kundene våre stikke inn et tippekort i en kortleser, og det er ikke alltid den fungerer. Dette var en av mine aller første arbeidsdager hvor jeg jobbet helt alene og en middelaldrende mann kommer inn og skal tippe.
Han setter kortet inn i kortleseren, men maskinen leser det ikke så jeg ber han ta det ut og inn. Kunden får øyekontakt med meg og sier: Ja, det liker du vel kan jeg tenke meg. Hehe. *blunk*
Ubekvem og litt redd får jeg det unnagjort så fort som mulig. Sier ikke mer enn æsj.
Her kommer det historier fra Berit.
#1
Det var en helt vanlig lørdag på Rema 1000. Kundene kom med overfylte handlevogner som resulterte i meterlange kvitteringer. Etter noen timer i kassa, fikk jeg endelig anledningen til å komme meg bort litt. Idet jeg gikk, kom det inn en mann, som spurte:
Mannen: Har dere gass her?
Jeg gav han en nøkkel og viste han veien ut i gangen. Ut fra ansiktsuttrykket hans og dømme, så det ut som noen hadde skrevet et stort spørsmålstegn i skallen hans. Jeg tenkte: "Ehh, forventer du at jeg skal være med, eller hva?" Han er en lokal kunde, så jeg vet at han er en som kan komme med en spøk nå og da, så dette var jo ikke helt unaturlig.
Jeg: Ja, det er inn døra til høyre i gangen.
Han enda mer spørrende på meg. Jeg begynte å miste tålmodigheten, og sørget for å uttrykke meg tydeligere enn forrige gang.
Jeg: Ja, her er nøkkelen til dass.
Mannen: DASS?! Jeg skal da ikke på dass, jeg spurte etter gass!
Du aner ikke hvor flau jeg ble over mine tette øreganger. Så passende at det var flere kjentfolk tilstede. Såklart måtte alle le, inkludert kunden selv, og påpeke den nye ansiktsfargen min. Idet øyeblikket skulle jeg ønske at jeg hadde en spade å grave meg ned med...
#2
Jeg var på jobb og gjorde et forsøk på å være hyggelig og kundevennlig etter en ellers så lang dag. En kunde hadde fått gjennom alle varene sine i kassen min, men sendte ungen sin til å hente noe mer.
"Det kommer snart noe mer, så jeg kan ikke betale enda."
Jeg nikket bekreftende, og utbrøt: "Åja, så han kommer snart tilb..."
Idet øyeblikket kom ungen tilbake og moren gav meg tidenes styggeste blikk. Det var først da jeg innså at avkommet hennes var ei jente. Ehe, det var ikke så åpenbart hvilket kjønn det var. Tro meg.
3#
Det var en fredagskveld og jeg gjorde mine vanlige gjøremål ute i butikken. Jeg holdt på med mitt, og merka snart at to mannlige kunder stod et lite stykke unna og stirra som besatt. Jeg prøvde å ignorere det og fortsatte jobben, men ble helt ærlig distrahert av å ha dem i sidesynet. Jeg kunne ikke fatte hva faen som var problemet deres. Plutselig begynte han ene å bevege seg nærmere og nærmere. Det eneste jeg la merke til ved han i det øyeblikket, var den utvaska og vide shortsen fra 70-tallet han hadde på seg. Jeg fryktet det verste, men levde i håpet om at han skulle lenger bort for å hente en vare.
MEN NEIDA.
Før jeg visste ordet av det, stod han rett bak meg. Granska meg fra topp til tå. Helt uten videre, utbrøt han: "Fin dame!" Jeg visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre - rett og slett. Heldigvis forduftet han langt nok vekk til at jeg fikk "gjemt meg" litt. I mellomtiden prøvde han å ta kontakt med to andre kvinnelige kollegaer av meg, der han blant annet spurte etter telefonnumre og gav samme "kompliment" som han gjorde til meg. Det lille jeg fikk sett av han var jaggu nok. Du skulle sett dét dollargliset. ÆSJ!
Ellers var jeg heldig å komme i kontakt med en delvis tannløs femtiåring, som tydeligvis hadde sett et par bilder av meg på Facebook gjennom en felles venn.
Mannen: Heihei, du! *slesk latter, stirre opp og ned på meg*
Jeg: Ja, hei, ja..
Mannen: Driver og rydder du da? Hehe
Jeg: Jadda, må nesten det, vettu!
Mannen: Ja-a.
Jeg: *likegyldig*
Mannen: *trekker pusten* Jeg så noen fine bilder av deg på Facebook, forresten!
Jeg: Åfydda, hva var det for noe?
Mannen: Nei, det sier vi ikke noe om! *slesk latter*
I det øyeblikket visste jeg heller ikke hva jeg skulle tro. Hva svarer man på sånt? Hvordan skal man reagere - spy eller grine? Jeg finner ikke ord. Gudskjelov viste det seg at det bare var noen "spenstige" bilder av at jeg og søstra mi gjorde akrobatiske øvelser på gresset. Farlige greier, altså...
Og mens vi er inne på ekle ting:
Denne historien kommer fra Oda.
Jeg jobber på en liten lokal kiosk. Der er det tipping. For å få tippe må kundene våre stikke inn et tippekort i en kortleser, og det er ikke alltid den fungerer. Dette var en av mine aller første arbeidsdager hvor jeg jobbet helt alene og en middelaldrende mann kommer inn og skal tippe.
Han setter kortet inn i kortleseren, men maskinen leser det ikke så jeg ber han ta det ut og inn. Kunden får øyekontakt med meg og sier: Ja, det liker du vel kan jeg tenke meg. Hehe. *blunk*
Ubekvem og litt redd får jeg det unnagjort så fort som mulig. Sier ikke mer enn æsj.
tirsdag 20. juli 2010
Gjesteopptreden: Nordkapp
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.
Denne historien kommer fra Juni Marie. Hun har jobbet fire somre på Nordkapp i en souvernirbutikk.
Jeg vikarierte et par timer i informasjonsavdelingen på Nordkapphallen. Det vil si at jeg står og smiler pent til alle kundene og sier "hei", setter på en film og lager et riktig så lekkert sertifikat og medlemskort til kunder som ønsker å betale en liten formue for det.
På dette sertifikatet er det et stempel, og er det noe turister på Nordkapp er gal etter, så er det stempel. Jeg har hatt tysk tre år på skolen, men det jeg virkelig har behov for å si på jobb, har jeg lært etter at jeg ble ferdig på skolen "Ich habe keine stempel!" og "das stempel bekommen sie automatisch wenn Sie die karten in den briefkasten einwerfen" (med forbehold om skrivefeil!).
Så denne dagen hadde jeg laget medlemskap til noen kunder, og glemt å gjemme stempelet da det plutselig kom et cruise på 500 franske turister en og en halv time før tiden. Jeg løp tre etasjer ned for å sette på filmen, og kom stormende opp trappene igjen og så at en gjeng med franske turister hadde gått BAK disken og stemplet postkortene sine av hjertens lyst.
Sjokkert som jeg er løper jeg bort og roper "HEY! This is not OK!" Hvoretter turistene fniser og rekker tunge og går fra meg (husk at dette er pensjonister som bruker sommeren sin på å cruise Norges kyst, jeg forventer ikke mer). Igjen står en ca 70 år gammel fransk dame og spør så tynt, så tynt om hun ikke kan få stempel på postkortet sitt. Jeg svarer at det ikke er lov, og det fortsetter et par ganger til; hun spør om å få stempel "you are so kind and sweet, pleeeease" og jeg svarer "No!" Til slutt skifter hun fullstendig om, "kan" ikke engelsk og roper til meg på fransk. Hun avslutter hver setning med "stupid girl!" og "idiot!" Jeg visste ikke hva annet jeg skulle gjøre enn å le og smile tilbake og takke pent og si at hun var snill.
Denne historien kommer fra Juni Marie. Hun har jobbet fire somre på Nordkapp i en souvernirbutikk.
Jeg vikarierte et par timer i informasjonsavdelingen på Nordkapphallen. Det vil si at jeg står og smiler pent til alle kundene og sier "hei", setter på en film og lager et riktig så lekkert sertifikat og medlemskort til kunder som ønsker å betale en liten formue for det.
På dette sertifikatet er det et stempel, og er det noe turister på Nordkapp er gal etter, så er det stempel. Jeg har hatt tysk tre år på skolen, men det jeg virkelig har behov for å si på jobb, har jeg lært etter at jeg ble ferdig på skolen "Ich habe keine stempel!" og "das stempel bekommen sie automatisch wenn Sie die karten in den briefkasten einwerfen" (med forbehold om skrivefeil!).
Så denne dagen hadde jeg laget medlemskap til noen kunder, og glemt å gjemme stempelet da det plutselig kom et cruise på 500 franske turister en og en halv time før tiden. Jeg løp tre etasjer ned for å sette på filmen, og kom stormende opp trappene igjen og så at en gjeng med franske turister hadde gått BAK disken og stemplet postkortene sine av hjertens lyst.
Sjokkert som jeg er løper jeg bort og roper "HEY! This is not OK!" Hvoretter turistene fniser og rekker tunge og går fra meg (husk at dette er pensjonister som bruker sommeren sin på å cruise Norges kyst, jeg forventer ikke mer). Igjen står en ca 70 år gammel fransk dame og spør så tynt, så tynt om hun ikke kan få stempel på postkortet sitt. Jeg svarer at det ikke er lov, og det fortsetter et par ganger til; hun spør om å få stempel "you are so kind and sweet, pleeeease" og jeg svarer "No!" Til slutt skifter hun fullstendig om, "kan" ikke engelsk og roper til meg på fransk. Hun avslutter hver setning med "stupid girl!" og "idiot!" Jeg visste ikke hva annet jeg skulle gjøre enn å le og smile tilbake og takke pent og si at hun var snill.
onsdag 7. juli 2010
Gjesteopptreden: Knut er tilbake!
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.
For en god stund siden hadde Knut et alle tiders gjestinnlegg her. Nå har jeg fått mail av ham igjen:
FIRE TING JEG ALDRI KOMMER TIL Å SI TIL KUNDER
På lunchrommet på Joker'n hvor jeg har sommerjobb henger det en plakat som skal guide kassemedarbeidere i alkohol og tobakksalg og spørsmålet om legitimasjon. Her er hva du skal si dersom vedkommende viser seg å være passert atten før muren falt.
Om jeg noen gang skulle finne på å bruke nr. 3, vil jeg lage gåseøyne med fingrene akkurat som de har skrevet det her.
For en god stund siden hadde Knut et alle tiders gjestinnlegg her. Nå har jeg fått mail av ham igjen:
FIRE TING JEG ALDRI KOMMER TIL Å SI TIL KUNDER
På lunchrommet på Joker'n hvor jeg har sommerjobb henger det en plakat som skal guide kassemedarbeidere i alkohol og tobakksalg og spørsmålet om legitimasjon. Her er hva du skal si dersom vedkommende viser seg å være passert atten før muren falt.
onsdag 30. juni 2010
Gjesteopptreden: Historie fra en kioskansatt
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.
Denne historien er fra Marianne.
Under hele videregående jobbet jeg i en kiosk av typen liten og pølseselgende, og jeg kan love deg at man blir like lei av å si "vil du ha med brus til pølsa?" som av "vil du ha pose?" I kiosken min solgte vi wiener-, grill-, bacon- og ostepølser. Et meget vanlig scenario er at kunden sier "jeg vil ha en pølse", og at det dermed følger en lang samtale om ønsket pølsetype, lompe eller brød, brussmak og så videre. Man blir lei.
En dag ble jeg ekstra lei:
Jeg: Hva kan jeg hjelpe deg med?
Kunde: Jeg vil ha en pølse, takk
Jeg: Jaha, hva slags type pølse vil du ha?
Kunde: Hva har dere?
Jeg: Vi har wiener, grill, bacon og ost
Kunde: Da vil jeg ha en grill
Jeg: Brød eller lompe?
Kunde: Lompe.
Jeg tar opp en lompe.
Kunde: Nei, brød. Varmer dere brødet?
Jeg: Jada, det skal jeg gjøre.
Kunde: Flott. Men du, jeg vil ha ostepølse i stedet, jeg
Den er grei, tenker jeg, og etter å ha varmet brødet tar jeg ostepølsen fra grillen og legger den i brødet.
Som alle vet: Pølser i kiosk ligger på grill, bortsett fra wiener, som ligger i vann.
Kunde: Takk. Men du, dette er da ikke en ostepølse?
Jeg: Jo, det er det
Hva faen skal det ellers være?
Kunde: Det er en wiener, se så tynn den er.
Jeg: Nei du, det der er en ostepølse.
Kunde: Nei, jeg er helt sikker på at dette er en wiener, ostepølser er mye tykkere enn det her
Jeg: Jeg er hundre prosent sikker på at det er en ostepølse. Se her, jeg tok den fra grillen, og den er helt lik de andre pølsene som ligger der
Kunde (sint): DET ER EN WIENER!
Jeg tar opp en wiener.
Jeg: Se her, DETTE er en wiener!
Samtalen foregår i vel fem gode minutter til, kunden er like påståelig og begynner å kjefte på meg, kalle meg ubrukelig osv, og nå er det nok:
Jeg tar ostepølsen ut av brødet og knekker den i to.
Jeg: SE HER! Di forbanna megge. SER DU DET SOM RENNER UT HER? DET ER OST. OST, SIER JEG DEG. DET HADDE VEL IKKE KOMMET UT AV PØLSA OM DET IKKE VAR EN OSTEPØLSE, HADDE DET VEL? SÅ VIDT JEG VET, ETTER Å HA JOBBET HER I TRE ÅR, SÅ ER DET IKKE OST I WIENERPØLSER!
Kunde: Oi, jeg må visst ha tatt feil, gitt. Hehe.
Enden på visa ble at kunden fikk ny og hel ostepølse, og jeg fikk ikke pris som månedens vennligste ansatte.
Moralen er: Aldri still spørsmål ved den kioskansattes pølsekunnskaper. Vi er stolte av dem.
Denne historien er fra Marianne.
Under hele videregående jobbet jeg i en kiosk av typen liten og pølseselgende, og jeg kan love deg at man blir like lei av å si "vil du ha med brus til pølsa?" som av "vil du ha pose?" I kiosken min solgte vi wiener-, grill-, bacon- og ostepølser. Et meget vanlig scenario er at kunden sier "jeg vil ha en pølse", og at det dermed følger en lang samtale om ønsket pølsetype, lompe eller brød, brussmak og så videre. Man blir lei.
En dag ble jeg ekstra lei:
Jeg: Hva kan jeg hjelpe deg med?
Kunde: Jeg vil ha en pølse, takk
Jeg: Jaha, hva slags type pølse vil du ha?
Kunde: Hva har dere?
Jeg: Vi har wiener, grill, bacon og ost
Kunde: Da vil jeg ha en grill
Jeg: Brød eller lompe?
Kunde: Lompe.
Jeg tar opp en lompe.
Kunde: Nei, brød. Varmer dere brødet?
Jeg: Jada, det skal jeg gjøre.
Kunde: Flott. Men du, jeg vil ha ostepølse i stedet, jeg
Den er grei, tenker jeg, og etter å ha varmet brødet tar jeg ostepølsen fra grillen og legger den i brødet.
Som alle vet: Pølser i kiosk ligger på grill, bortsett fra wiener, som ligger i vann.
Kunde: Takk. Men du, dette er da ikke en ostepølse?
Jeg: Jo, det er det
Hva faen skal det ellers være?
Kunde: Det er en wiener, se så tynn den er.
Jeg: Nei du, det der er en ostepølse.
Kunde: Nei, jeg er helt sikker på at dette er en wiener, ostepølser er mye tykkere enn det her
Jeg: Jeg er hundre prosent sikker på at det er en ostepølse. Se her, jeg tok den fra grillen, og den er helt lik de andre pølsene som ligger der
Kunde (sint): DET ER EN WIENER!
Jeg tar opp en wiener.
Jeg: Se her, DETTE er en wiener!
Samtalen foregår i vel fem gode minutter til, kunden er like påståelig og begynner å kjefte på meg, kalle meg ubrukelig osv, og nå er det nok:
Jeg tar ostepølsen ut av brødet og knekker den i to.
Jeg: SE HER! Di forbanna megge. SER DU DET SOM RENNER UT HER? DET ER OST. OST, SIER JEG DEG. DET HADDE VEL IKKE KOMMET UT AV PØLSA OM DET IKKE VAR EN OSTEPØLSE, HADDE DET VEL? SÅ VIDT JEG VET, ETTER Å HA JOBBET HER I TRE ÅR, SÅ ER DET IKKE OST I WIENERPØLSER!
Kunde: Oi, jeg må visst ha tatt feil, gitt. Hehe.
Enden på visa ble at kunden fikk ny og hel ostepølse, og jeg fikk ikke pris som månedens vennligste ansatte.
Moralen er: Aldri still spørsmål ved den kioskansattes pølsekunnskaper. Vi er stolte av dem.
mandag 28. juni 2010
Gjesteopptreden: Ta lærdom, eller le!
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.
Denne historien kommer fra Anette, som har jobbet i en elektrobutikk i nesten 12 år. Hun har møtt mange rare kunder opp gjennom årene.
En gang klarte jeg ikke holde munn og spøy ut en lettere spydig kommentar som resulterte i mye rot og gavekort til kunden:
Vi hadde en populær kaffetrakter på tilbud, og det var rift om de få vi hadde fått inn. Ofte står det i avisen vår at det er maks én per kunde eller husstand, men ikke denne gangen…
Kunde 1 står og diskuterer med kollegaen min: Kom igjen, kan ikke jeg få kjøpe 2?
Kollega: Nei, dessverre så er det maks én per kunde, fordi det er et så bra et tilbud.
Kunde 1: Men da kjøper jeg én og kona mi én så går vel det greit?
Kollega: Nei, dessverre så mente jeg én per husstand
Dette er en kjent diskusjon vi ofte har med kundene på tilbudsvarer
Kunde 1: Du (han leser av navneskiltet mitt og skal liksom være kompis), snille du, kan ikke jeg få kjøpe to stykker av deg?
Jeg: Men kollegaen min sa vel i fra i sted?
Kunde 1: Jo'a, men jeg har jo handlet masse hos dere før, bare sjekk dataen din.
Jeg: Du mener de 2 pakkene med støvsugerposer og lysrøret for 3 år siden?
På dette tidspunktet er jeg lettere oppgitt over "kompisoppførselen" hans og gir etter og lar han kjøpe de to kaffetrakterne. (Håper du brenner deg på skoldvarm kaffe!)
Jeg: Ok, greit, du skal få kjøpe to stykker du da, siden du er så "god" kunde...
Kunden betaler og er på vei ut døra da neste kunde henvender seg i kassa.
Kunde 2: Har dere ikke mer igjen av kaffetrakteren på tilbud?
Jeg: Nei, dessverre så ble det akkurat utsolgt.
Kunde 2: Ja er ikke det typisk? Dere har aldri varene dere reklamerer for. Lokker kunder helt ut hit for å kunne lure dem til å kjøpe noe helt annet, gjerne dyrere!
Jeg (oppgitt): Nei, vi hadde flere igjen men noen krangla seg til å kjøpe mere enn én.
(Titter bort i retning av Kunde 1 som nesten er ute av døra.)
Da snur Kunde 1 i døra og stormer bort til kassa.
Kunde 1: Står du her og baksnakker meg til andre kunder? Makan til nesvis selger du er!
Kunde 2: Ja, fy søren det var kjempedårlig gjort! Ungdommen nå…
Jeg: Men, men… Jeg sa jo bare sannheten til Kunde 2?! Du (Kunde 1) snakka deg jo til å kjøpe mer enn én og hadde ikke du kjøpt to stykker hadde Kunde 2 fått sin ene han har kjørt så langt for å kjøpe!
Og hvorfor i alle dager tar Kunde 2 samme side som Kunde 1? Jeg prøvde jo egentlig å forklare han hvorfor vi var tomme!
Kunde 1: Kan jeg få nr til sjefen din?!
Han er tydelig opphisset.
Jeg: Selvfølgelig kan du det. Her er mailadressen hans og min så kan du gjerne klage til han.
Jeg vet nemlig at jeg ikke hadde gjort noe galt og at han ville backe meg opp i saken.
Kunde 1 og 2 raser ut av butikken og var tydelig opphisset da de dro.
Noen dager senere får jeg en mail fra hovedkontoret via sjefen min. Den rotta, Kunde 1 har da sendt klage til ikke min sjef, nei, men til administrerende direktør og klaget på meg. Det eneste positive som var å si om den saken var at han hadde beskrevet hendelsen akkurat som den skjedde uten å ljuge på meg enda mer ufine ting.
Alt i alt endte det med en beklagelse fra hovedkontoret og ett gavekort på 500,- til Kunde 1. Og jeg fikk en løftet pekefinger av sjefen min mens han humret over utfallet.
Så kjære butikksfolk, leksen her er at skal du ”baksnakke” kundene dine så sørg for de enten er steindøve eller uten for hørbar rekkevidde! Det nærmeste jeg kommer spydighet i butikk nå er når jeg sier hadet til kunden og de ikke svarer. Da hender det at jeg ganske høyt sier: Eller ikke!
Eller nå ljuger jeg, jeg var litt spydig en dag i siste uke da en kunde skulle ha en lader til mobilen sin:
Jeg: Nei, den har vi dessverre ikke, men jeg kan bestille en til deg?
Kunde: Men dere selger jo mobilen her, og jeg kjøpte jo den her for ikke så lenge siden??
Jeg: Jo da, men da fulgte det vel med i esken da du kjøpte den?
Kunden tok den og skjønte hun hadde tabbet seg ut.
Ta lærdom eller le!
Denne historien kommer fra Anette, som har jobbet i en elektrobutikk i nesten 12 år. Hun har møtt mange rare kunder opp gjennom årene.
En gang klarte jeg ikke holde munn og spøy ut en lettere spydig kommentar som resulterte i mye rot og gavekort til kunden:
Vi hadde en populær kaffetrakter på tilbud, og det var rift om de få vi hadde fått inn. Ofte står det i avisen vår at det er maks én per kunde eller husstand, men ikke denne gangen…
Kunde 1 står og diskuterer med kollegaen min: Kom igjen, kan ikke jeg få kjøpe 2?
Kollega: Nei, dessverre så er det maks én per kunde, fordi det er et så bra et tilbud.
Kunde 1: Men da kjøper jeg én og kona mi én så går vel det greit?
Kollega: Nei, dessverre så mente jeg én per husstand
Dette er en kjent diskusjon vi ofte har med kundene på tilbudsvarer
Kunde 1: Du (han leser av navneskiltet mitt og skal liksom være kompis), snille du, kan ikke jeg få kjøpe to stykker av deg?
Jeg: Men kollegaen min sa vel i fra i sted?
Kunde 1: Jo'a, men jeg har jo handlet masse hos dere før, bare sjekk dataen din.
Jeg: Du mener de 2 pakkene med støvsugerposer og lysrøret for 3 år siden?
På dette tidspunktet er jeg lettere oppgitt over "kompisoppførselen" hans og gir etter og lar han kjøpe de to kaffetrakterne. (Håper du brenner deg på skoldvarm kaffe!)
Jeg: Ok, greit, du skal få kjøpe to stykker du da, siden du er så "god" kunde...
Kunden betaler og er på vei ut døra da neste kunde henvender seg i kassa.
Kunde 2: Har dere ikke mer igjen av kaffetrakteren på tilbud?
Jeg: Nei, dessverre så ble det akkurat utsolgt.
Kunde 2: Ja er ikke det typisk? Dere har aldri varene dere reklamerer for. Lokker kunder helt ut hit for å kunne lure dem til å kjøpe noe helt annet, gjerne dyrere!
Jeg (oppgitt): Nei, vi hadde flere igjen men noen krangla seg til å kjøpe mere enn én.
(Titter bort i retning av Kunde 1 som nesten er ute av døra.)
Da snur Kunde 1 i døra og stormer bort til kassa.
Kunde 1: Står du her og baksnakker meg til andre kunder? Makan til nesvis selger du er!
Kunde 2: Ja, fy søren det var kjempedårlig gjort! Ungdommen nå…
Jeg: Men, men… Jeg sa jo bare sannheten til Kunde 2?! Du (Kunde 1) snakka deg jo til å kjøpe mer enn én og hadde ikke du kjøpt to stykker hadde Kunde 2 fått sin ene han har kjørt så langt for å kjøpe!
Og hvorfor i alle dager tar Kunde 2 samme side som Kunde 1? Jeg prøvde jo egentlig å forklare han hvorfor vi var tomme!
Kunde 1: Kan jeg få nr til sjefen din?!
Han er tydelig opphisset.
Jeg: Selvfølgelig kan du det. Her er mailadressen hans og min så kan du gjerne klage til han.
Jeg vet nemlig at jeg ikke hadde gjort noe galt og at han ville backe meg opp i saken.
Kunde 1 og 2 raser ut av butikken og var tydelig opphisset da de dro.
Noen dager senere får jeg en mail fra hovedkontoret via sjefen min. Den rotta, Kunde 1 har da sendt klage til ikke min sjef, nei, men til administrerende direktør og klaget på meg. Det eneste positive som var å si om den saken var at han hadde beskrevet hendelsen akkurat som den skjedde uten å ljuge på meg enda mer ufine ting.
Alt i alt endte det med en beklagelse fra hovedkontoret og ett gavekort på 500,- til Kunde 1. Og jeg fikk en løftet pekefinger av sjefen min mens han humret over utfallet.
Så kjære butikksfolk, leksen her er at skal du ”baksnakke” kundene dine så sørg for de enten er steindøve eller uten for hørbar rekkevidde! Det nærmeste jeg kommer spydighet i butikk nå er når jeg sier hadet til kunden og de ikke svarer. Da hender det at jeg ganske høyt sier: Eller ikke!
Eller nå ljuger jeg, jeg var litt spydig en dag i siste uke da en kunde skulle ha en lader til mobilen sin:
Jeg: Nei, den har vi dessverre ikke, men jeg kan bestille en til deg?
Kunde: Men dere selger jo mobilen her, og jeg kjøpte jo den her for ikke så lenge siden??
Jeg: Jo da, men da fulgte det vel med i esken da du kjøpte den?
Kunden tok den og skjønte hun hadde tabbet seg ut.
Ta lærdom eller le!
lørdag 26. juni 2010
Gjesteopptreden: Trenger "dings"
Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.
Denne historien kommer fra Cecilie.
Om sommeren jobber jeg på Coop Obs! bygg og en dag jeg satt å passa telefonen hendte dette:
Jeg: Obs Bygg, vær så god
Kunde: Jeg lurte på om dere har sånne greier...
Jeg: Du må nok være litt mer spesifikk for at jeg skal få satt deg over til rett avdeling.
Kunde: Jeg er på utkikk etter en sånn dings...
Jeg: Ja, det meste vi selger er dingser, hva skal du bruke dingsen til?
Kunde: Jo det er en slik dings som man bruker til *umulig å høre*...
Jeg: Unnskyld, kan du si det en gang til?
Kunde: Ei sånn greie vet du, til å *umulig å høre*
Jeg: Beklager igjen altså, men kan du gjenta?
Kunde: Dings til å bruke i huset vet du...
Jeg: Skal sette deg over til jernvare, jeg..
Tror ikke noen i butikken fant helt ut hva han egentlig ville ha.
Denne historien kommer fra Cecilie.
Om sommeren jobber jeg på Coop Obs! bygg og en dag jeg satt å passa telefonen hendte dette:
Jeg: Obs Bygg, vær så god
Kunde: Jeg lurte på om dere har sånne greier...
Jeg: Du må nok være litt mer spesifikk for at jeg skal få satt deg over til rett avdeling.
Kunde: Jeg er på utkikk etter en sånn dings...
Jeg: Ja, det meste vi selger er dingser, hva skal du bruke dingsen til?
Kunde: Jo det er en slik dings som man bruker til *umulig å høre*...
Jeg: Unnskyld, kan du si det en gang til?
Kunde: Ei sånn greie vet du, til å *umulig å høre*
Jeg: Beklager igjen altså, men kan du gjenta?
Kunde: Dings til å bruke i huset vet du...
Jeg: Skal sette deg over til jernvare, jeg..
Tror ikke noen i butikken fant helt ut hva han egentlig ville ha.
torsdag 24. juni 2010
Flere legitimasjonshistorier
Her om dagen leste jeg gjennom Ingrids artige legitimasjons-innlegg, og humret for meg selv. Da slo det meg at jeg faktisk har mange liknende historier på lager, og nå som det er sommer og sol og ”ølsesong” passer det jo fint å legge dem ut. I min butikk er vi veldig strenge når det gjelder legitimasjonsplikt (det burde alle butikker være!), og jeg blir stadig skjelt ut av sinte ungdommer som ikke får øl. Det er mange som ikke vet at man skal vise legitimasjon uoppfordret hvis man er under 23 år, for å si det sånn.
En gang kom det en guttegjeng inn i butikken. Jeg fulgte dem med øynene der jeg satt i utkikkstårnet mitt (dvs. kassa), og jeg skjønte raskt at ingen av dem var fylt 18 år. For det første så de ut som de var rundt 14-15, og oppførselen deres var mistenkelig. De småløp rundt i alkoholavdelingen, fniste nervøst og stakk hodene tett sammen. Plutselig sprintet nesten hele guttegjengen ut av døra – kun én av dem ble igjen. Til gjengjeld skulle han kjøpe fire sixpacks med øl. Jasså, tenkte jeg.
Jeg: Hei! Har du legitimasjon?
Gutten flakket med øynene og klappet seg dramatisk på bukselommene.
Gutt: Å nei, det har jeg visst glemt gitt!
Jeg: OK. Da kan jeg dessverre ikke selge denne ølen til deg.
Gutt: Men jeg er 18, altså!
Helt sikkert.
Jeg: Så lenge du ikke kan vise meg gyldig legitimasjon, får du ikke kjøpt øl.
Gutt: Åh, kom igjen a! Vær litt grei!
I så fall vil greiheten min koste meg jobben, din drittunge.
Jeg: Hehe, jeg tror ikke det du. Jeg tror ikke at du er gammel nok til å kjøpe alkohol, heller.
Gutt: Helvete!
Og det var enden på ølvisa for ham. Jeg var fornøyd. Det blir jeg også når jeg tar folk med falsk legitimasjon. Jeg er født og oppvokst der butikken min ligger, og takket være skolekatalogene vi fikk på ungdomsskolen, har jeg en viss oversikt over hvem i nærområdet som er yngre enn meg. Selvfølgelig vet jeg ikke hvem alle er, men jeg er veldig flink til å kjenne igjen folk jeg har sett på denne type bilder – og huske navnene deres. Faktisk er dette en av mine største spesialiteter her i livet. Eh, kanskje min eneste spesialitet. Uansett:
Snusgutt: Hei.
Husker at han der er yngre enn meg.
Jeg: Hei! Har du legitimasjon?
Snusgutt: Ja, her.
Haha, det der er jo en av vennene hans. Likner ikke, en gang.
Jeg: Eh, dette er ikke deg. Jeg kan ikke selge-
Snusgutt: OK, OK!
Og så sprintet han ut, rød i trynet. Det er tydeligvis ikke så festlig å bli tatt med falsk legitimasjon. Noen måneder seinere kom fyren tilbake, med nok en snusboks i hånda. Denne gangen kunne han imidlertid bruke sitt eget bankkort – nå hadde han fylt 18.
Jeg (med et smil): Jasså gitt, nå kan du bruke ditt eget leg altså?
Snusgutt (flau igjen): EHEHE, ja.
Er det ikke irriterende med folk som kjenner igjen alt og alle, dere? Synd for mindreårige at jeg er en slik person.
Av og til kommer legitimasjonen til tidligere klassekamerater på besøk:
Jeg: Hei, hei!
Åpenbart mindreårig gutt med masse øl: Hei.
Jeg: Har du legitimasjon?
Åpenbart mindreårig gutt med masse øl: Jada. Her.
Jeg tar en rask kikk på kortet, og må øyeblikkelig anstrenge meg for å ikke begynne å le. Bildet på bankkortet er nemlig av Martin, en gutt jeg gikk i klasse med gjennom hele barneskolen. Faktisk så jeg ham nesten hver dag fram til vi begynte på videregående. Martin befinner seg for tiden i en annen by, der han studerer.
Jeg: Dette er ikke deg.
Gutten begynner umiddelbart å flakke med blikket. Et klassisk tegn på at man bruker falsk legitimasjon.
Åpenbart mindreårig gutt (nervøs): Jojo, det der er meg.
Jeg: Nei, det er det ikke. Dette er Martin, som jeg gikk i klasse med i seks år.
Åpenbart mindreårig gutt (med tynn stemme): Åh… ja vel.
Jeg: Ja. Med andre ord får du ikke kjøpt øl av meg. Faktisk kommer jeg til å melde fra om dette til sjefen min, og hvis du prøver deg med falsk legitimasjon igjen…-
Åpenbart mindreårig gutt (rødflammet ned til halsen): Greit.
Deretter spurtet han ut av butikken. Jeg ga meg selv en velfortjent stjerne i boka.
Moralen er: Ikke bruk falsk legitimasjon, det er strengt forbudt og kan få alvorlige konsekvenser for både deg og den du låner leg av hvis du er uheldig. Dersom du ikke er gammel nok til å kjøpe alkohol, får du pent vente til du blir 18. Det finnes dog andre (og hakket mer lovlige) måter å få tak i alkohol på selv om du er mindreårig. Det vet jeg alt om, tihi.
Forøvrig kommer det også ungdommer som tror de ser så voksne ut at det ikke er noe vits i å ta med seg et bevis på hvor gamle de er. Som jeg skrev innledningsvis: Hvis du er under 23 år, er du faktisk pliktet til å vise legitimasjon uoppfordret. I hvert fall er du nødt til å ha med deg legitimasjon, slik at du har noe å vise fram hvis personen i kassa spør deg.
Kjempehøy gutt: Halla!
Hm, han der ser altfor ung ut i ansiktet til å være over 23.
Jeg: Hei! Har du legitimasjon?
Kjempehøy gutt: Nei, det har jeg ikke. Bussen min går om to minutter, jeg har bare med meg busskort. Det er jo bare tre øl!
Jeg: Sorry, jeg kan ikke selge til deg hvis du ikke har leg.
Kjempehøy gutt: Hallo! Du ser vel at jeg er over 18! Jeg har handla her mange ganger før!
Eh, jeg har i hvert fall aldri sett deg tidligere.
Jeg: Jaha. Hvor gammel er du, da?
Kjempehøy gutt: Jeg er 18 år, født i 91! Jeg går på Fagerborg!
Hvilken skole du går på er vel strengt tatt ikke spesielt relevant. Du kunne gått på Harvard for min del!
Jeg: Ja vel, det kan godt hende. Men så lenge du ikke har leg, kan jeg dessverre la deg kjøpe øl her. Du er nødt til å ha med deg legitimasjon når du er under 23 år!
Kjempehøy gutt: Faen ass, dette gidder jeg ikke!
Og så gikk han. Det var jo egentlig ikke noe poeng i å bli stående, heller. Om han faktisk var 18 år, er det umulig å vite. Øl fikk han i hvert fall ikke. Lurer på om han rakk bussen sin…
PS! Har du kjempelyst til å sjekke ut dine egne kunnskaper om legitimasjonsbruk og ølsalg? Sjekk ut Ølsalgsskolen på http://olsalg.no/!
En gang kom det en guttegjeng inn i butikken. Jeg fulgte dem med øynene der jeg satt i utkikkstårnet mitt (dvs. kassa), og jeg skjønte raskt at ingen av dem var fylt 18 år. For det første så de ut som de var rundt 14-15, og oppførselen deres var mistenkelig. De småløp rundt i alkoholavdelingen, fniste nervøst og stakk hodene tett sammen. Plutselig sprintet nesten hele guttegjengen ut av døra – kun én av dem ble igjen. Til gjengjeld skulle han kjøpe fire sixpacks med øl. Jasså, tenkte jeg.
Jeg: Hei! Har du legitimasjon?
Gutten flakket med øynene og klappet seg dramatisk på bukselommene.
Gutt: Å nei, det har jeg visst glemt gitt!
Jeg: OK. Da kan jeg dessverre ikke selge denne ølen til deg.
Gutt: Men jeg er 18, altså!
Helt sikkert.
Jeg: Så lenge du ikke kan vise meg gyldig legitimasjon, får du ikke kjøpt øl.
Gutt: Åh, kom igjen a! Vær litt grei!
I så fall vil greiheten min koste meg jobben, din drittunge.
Jeg: Hehe, jeg tror ikke det du. Jeg tror ikke at du er gammel nok til å kjøpe alkohol, heller.
Gutt: Helvete!
Og det var enden på ølvisa for ham. Jeg var fornøyd. Det blir jeg også når jeg tar folk med falsk legitimasjon. Jeg er født og oppvokst der butikken min ligger, og takket være skolekatalogene vi fikk på ungdomsskolen, har jeg en viss oversikt over hvem i nærområdet som er yngre enn meg. Selvfølgelig vet jeg ikke hvem alle er, men jeg er veldig flink til å kjenne igjen folk jeg har sett på denne type bilder – og huske navnene deres. Faktisk er dette en av mine største spesialiteter her i livet. Eh, kanskje min eneste spesialitet. Uansett:
Snusgutt: Hei.
Husker at han der er yngre enn meg.
Jeg: Hei! Har du legitimasjon?
Snusgutt: Ja, her.
Haha, det der er jo en av vennene hans. Likner ikke, en gang.
Jeg: Eh, dette er ikke deg. Jeg kan ikke selge-
Snusgutt: OK, OK!
Og så sprintet han ut, rød i trynet. Det er tydeligvis ikke så festlig å bli tatt med falsk legitimasjon. Noen måneder seinere kom fyren tilbake, med nok en snusboks i hånda. Denne gangen kunne han imidlertid bruke sitt eget bankkort – nå hadde han fylt 18.
Jeg (med et smil): Jasså gitt, nå kan du bruke ditt eget leg altså?
Snusgutt (flau igjen): EHEHE, ja.
Er det ikke irriterende med folk som kjenner igjen alt og alle, dere? Synd for mindreårige at jeg er en slik person.
Av og til kommer legitimasjonen til tidligere klassekamerater på besøk:
Jeg: Hei, hei!
Åpenbart mindreårig gutt med masse øl: Hei.
Jeg: Har du legitimasjon?
Åpenbart mindreårig gutt med masse øl: Jada. Her.
Jeg tar en rask kikk på kortet, og må øyeblikkelig anstrenge meg for å ikke begynne å le. Bildet på bankkortet er nemlig av Martin, en gutt jeg gikk i klasse med gjennom hele barneskolen. Faktisk så jeg ham nesten hver dag fram til vi begynte på videregående. Martin befinner seg for tiden i en annen by, der han studerer.
Jeg: Dette er ikke deg.
Gutten begynner umiddelbart å flakke med blikket. Et klassisk tegn på at man bruker falsk legitimasjon.
Åpenbart mindreårig gutt (nervøs): Jojo, det der er meg.
Jeg: Nei, det er det ikke. Dette er Martin, som jeg gikk i klasse med i seks år.
Åpenbart mindreårig gutt (med tynn stemme): Åh… ja vel.
Jeg: Ja. Med andre ord får du ikke kjøpt øl av meg. Faktisk kommer jeg til å melde fra om dette til sjefen min, og hvis du prøver deg med falsk legitimasjon igjen…-
Åpenbart mindreårig gutt (rødflammet ned til halsen): Greit.
Deretter spurtet han ut av butikken. Jeg ga meg selv en velfortjent stjerne i boka.
Moralen er: Ikke bruk falsk legitimasjon, det er strengt forbudt og kan få alvorlige konsekvenser for både deg og den du låner leg av hvis du er uheldig. Dersom du ikke er gammel nok til å kjøpe alkohol, får du pent vente til du blir 18. Det finnes dog andre (og hakket mer lovlige) måter å få tak i alkohol på selv om du er mindreårig. Det vet jeg alt om, tihi.
Forøvrig kommer det også ungdommer som tror de ser så voksne ut at det ikke er noe vits i å ta med seg et bevis på hvor gamle de er. Som jeg skrev innledningsvis: Hvis du er under 23 år, er du faktisk pliktet til å vise legitimasjon uoppfordret. I hvert fall er du nødt til å ha med deg legitimasjon, slik at du har noe å vise fram hvis personen i kassa spør deg.
Kjempehøy gutt: Halla!
Hm, han der ser altfor ung ut i ansiktet til å være over 23.
Jeg: Hei! Har du legitimasjon?
Kjempehøy gutt: Nei, det har jeg ikke. Bussen min går om to minutter, jeg har bare med meg busskort. Det er jo bare tre øl!
Jeg: Sorry, jeg kan ikke selge til deg hvis du ikke har leg.
Kjempehøy gutt: Hallo! Du ser vel at jeg er over 18! Jeg har handla her mange ganger før!
Eh, jeg har i hvert fall aldri sett deg tidligere.
Jeg: Jaha. Hvor gammel er du, da?
Kjempehøy gutt: Jeg er 18 år, født i 91! Jeg går på Fagerborg!
Hvilken skole du går på er vel strengt tatt ikke spesielt relevant. Du kunne gått på Harvard for min del!
Jeg: Ja vel, det kan godt hende. Men så lenge du ikke har leg, kan jeg dessverre la deg kjøpe øl her. Du er nødt til å ha med deg legitimasjon når du er under 23 år!
Kjempehøy gutt: Faen ass, dette gidder jeg ikke!
Og så gikk han. Det var jo egentlig ikke noe poeng i å bli stående, heller. Om han faktisk var 18 år, er det umulig å vite. Øl fikk han i hvert fall ikke. Lurer på om han rakk bussen sin…
PS! Har du kjempelyst til å sjekke ut dine egne kunnskaper om legitimasjonsbruk og ølsalg? Sjekk ut Ølsalgsskolen på http://olsalg.no/!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
